Erfaringer med det å være fosterhjem.

 

INTERVJU 1.    

HAR VÆRT FOSTERFAR I 10 - 12 ÅR. FOSTERFAR TIL 2 BARN.

Hadde du hørt mye om fosterhjemsarbeid før du ble fosterfar?

-         Hadde hørt litt, bare generelt, visste egentlig ikke hva det innebar. Alt gikk så fort, først kom barna, godkjenninga kom etterpå.

Ble det et sjokk?

-         Nei, vi tok det som ei utfordring, vi bestemte oss for at dette skulle vi løse. Vi ble først brukt som kriseplassering. Vi måtte legge våre egne barn på madrasser for å få plass

Hva tenkte du da de kom?

-         Jeg var litt sjenert, var fyllt med spenning, tenkte: hvordan skal dette gå? Vil de sovne? I ettertid tenker jeg at dette også skyltes at jeg hadde liten tro på meg selv som oppdrager.

Tok det lang tid før barna slo seg til ro?

-         Nesten et år. Vi måtte gjennom alle årets ritualer. Eks. når vi nærmet oss høytider var de utrygge på hva som skulle foregå, selv om de også gledet seg. De hadde opplevd mye bråk i høytidene før.

Husker du hva du selv tenkte og følte i starten?

-         Ofte følte jeg at det var tøft. Når vi følte at vi "stanget hodet i veggen" overalt tenkte vi at "vi har tross alt får lønn for det". Dette selv om lønna var ubetydelig.

Var du noen gang i tvil om det var rett for dere?

-         Nei, men vi tvilte iblant på om det var rett å ta imot begge to, fordi hver av dem hadde så store behov. Vi opplevde at alt gikk mye bedre når en av dem var borte på besøk hos noen andre. Begge var voldsomt opptatt av rettferdighet i starten. Det en fikk, skulle den andre ha. Når en hadde bursdag, måtte den andre også få pakke. Det var vanskelig for dem å kjøpe gaver til hverandre. De strevde mye med sjalusi. Men dette har gått seg til. Nå føles det riktig at de bor sammen.

Hva tenker du nå om å være fosterfar?

-         Å bli fosterfar handler om at "veien blir til mens du går". Jeg visste veldig lite på forhånd. Etter hvert ble det veldig interessant og lærerikt. Vi måtte lære oss å "se" alle de små framskrittene hos barna og glede oss over dem. Det ble lønn god nok. Søsken er også forskjellige, vi måtte finne ulike måter å møte de på.

Har du noen gang angret?

-         Kanskje noen ganger, når ingenting har nyttet. Men det er bare overfladisk anger, vi ville aldri sagt opp! Vi ville aldre ha sluppet ansvaret for ungene! Det er som å slutte å røyke, en kan ha lyst til å begynne igjen, men det går over etter en stund. Uten fosterbarna ville det blitt veldig "tomt" hos oss.

Har dette beriket livet ditt?

-         Ja, jeg har blitt en mye bedre menneskekjenner. Jeg ser ting klarere, forstår mennesker bedre, forstår folks frustrasjoner bedre.

-         Jeg har også blitt flinkere til å snakke, er blitt flink i "myk samtale". Jeg tror vi menn ofte tenker for vanskelig, vi tror at det en skal si alltid må være så gjennomtenkt og veloverveid. Slik er det ikke. Det går egentlig greit en bare må snakke. Å være fosterhjem gir mange situasjoner der en må samtale. Slikt går lettere nåe en bare prøver.

Er fosterbarna blitt en del av familien?

-         Ja. Det er viktig å tenke på familien som en enhet, man må jobbe for å oppnå følelsen av enhet: hjemmet vårt, bilen vår. Man må alltid snakke til dem og om dem som egne barn. Søsken (fosterbarn og egne barn) må være sidestilt. Dette selv om barna selv omsnakker seg som fosterbarn.

Har det fungert greit for egne barn at dere tok imot fosterbarn?

-         Ja, for den ene var det bare positivt. For den andre var det også bare positivt, men denne hadde også sterke utblåsninger i puberteten. Det var lett å bruke det mot oss foreldrene - det at vi hadde tatt imot fosterbarn.

Har taushetsplikten vært vanskelig?

-         Det er små forhold der vi bor. Dette var mest aktuelt i begynnelsen. Da hendte det at folk spurte, men vi måtte si at vi hadde taushetsplikt. Det godtok alle.

Har barnas biologiske foreldre gjort det vanskelig for dere?

-         Egentlig ikke. Det har bare vært enkelte små runder, eks i en periode begynte en av barna å bruke fosterforeldrenes etternavn. Da ble mora sint. Men det gikk fort over.

Har samvær med foreldrene gått greit?

-         Det er gått greit, men vi har tatt mye ansvar for det praktiske rundt samvær for å få det til. Men man må aldri sin noe negativt om biologisk foreldre. Barna vet godt at det er årsaker til at de ikke kan bo hjemme. Dessuten godtar de kun det de ser med egne øyne om foreldrene.

Hvordan har samarbeidet med barnevernet vært?

-         Vi har fått mye hjelp og støtte fra barnevernet - det er veldig godt å ha. Barnevernet har ikke løst problemene, men vi har snakket sammen og funnet løsninger sammen. Det er viktig for fosterforeldre å ha støtte i barnevernet. Man må ikke være redd for å bruke barnevernet, må ikke være redd for å vise usikkerhet. Barnevernet er en alliert.

Har du hørt mye negativt om barnevernet?

-         Har aldri forstått hva det er. For oss blir det litt ugjenkjennelig.

Har samarbeidet med skolen gått greit?

-         Det var tungrodd til å begynne med. Med hjelp av barnevernet ble det bedre. De hjalp oss å få skolen til å forstå barnet. Lærerne hadde også mye å lære. Ved hjelp av PPT og BUP er de blitt veldig flinke med ungene.

Har du gode råd til ferske fosterhjem?

-         Vet ikke, fordi jeg ville ikke ha greid å ta imot råd selv. En må alltid være veldig rettferdig. Dette er en av nøklene fordi fosterbarna ofte har opplevd så mye urettferdighet tidligere. En må holde det man har sagt med 110% sikkerhet. Du må overbevise ungene om at du holder ord. Deres erfaringer er at de har blitt lovet ting som ikke er blitt holdt.

-         Du verden, det er utrolig spennende og lærerikt å være fosterfar. Men jeg tror det er sunt med et annet yrke i tillegg. Hvis jeg ikke hadde hatt en annen jobb, ville jeg ha gått og spekulert på dette hele tiden.

 

                                                                                                                                                                   

INTERVJU 2.

FOSTERFAR TIL 2 BARN. HAR VÆRT FOSTERFAR I 15 - 16 ÅR.
BARNA KOM SOM SMÅ. BARNA KOMMER IKKE FRA SAMME BIOLOGISKE FAMILIE.

 

Hvorfor ble du fosterfar:

-         Vi var barnløse og ønsket å være en familie. Vi tenkte både på adopsjon og fosterbarn, at det ble fosterbarn var litt tilfeldig.

Hva er viktig i forberedelsene?

-         Det er viktig å tenke over framtida, hvordan en vil at den skal være, tenke over hva det vil si å samarbeide med barnevernet og med biologisk familie. Samtidig er det ikke lett å tenke på det på forhånd, fordi en vet ikke hva det hele går ut på før en har prøvd det.

Hvordan var godkjenningsprosessen?

-         Det var samtaler og hjemmebesøk. Måtte fortelle om våre planer, om fremtida, om de innerste ønsker og behov. Det var litt ekkelt. Vi fortalte og fortalte, følte oss utlevert - for vi ville så gjerne bli godkjent!

Var din sosiale samvittighet også medvirkende til at du ønsket å bli fosterfar?

-         Jeg jobber i byggebransjen og hadde selv sett at det er mange barn som ikke har det så bra. Forsto at det er behov for at noen barn må flyttes.

Hvordan reagerte resten av din familie på at dere skulle ta imot fosterbarn?

-         Helt greit, de ønsket oss lykke til.

Er fosterbarna integrert i storfamilien?

-         Ja, og det er veldig viktig for dem. De ser på vår familie som sin familie, de omtaler dem som søskenbarn og besteforeldre. Noen få har kanskje ikke vært like helhjertet - og det er veldig sårt for meg og kona. Men jeg innser at vi er veldig følsom for dette, kanskje har vi bare feiltolket?

Er det mer sårbart å være fosterforeldre enn foreldre til egne biologiske barn?

-         Ja, tror det. For oss dreier livet seg veldig mye om barna. Vi hadde snakket mye om det før de kom til oss, men vi hadde kjent så sterkt på ønsket om barna og begge var så enige.

Er det slitsom med alle "hjelperne" inn i familien?

-         Iblant ja. Barna synes det er veldig slitsomt. De synes det er så rart å skulle snakke mye om nære ting med folk de nesten ikke kjenner. De ønsker å snakke med oss om det. Som fosterfar synes jeg det er viktig at saksbehandler snakker med barna om de biologiske foreldrene. De må få vite om dem, få informasjon om dem. Vi har opplevd at barna blir roligere etter å ha fått slik informasjon.

Har samværene gått greit?

-         Det var litt kluss i starten, vi synes det var litt mye besøk, det ble mye reising. Barna fikk reaksjoner og det ble en veldig påkjenning for dem. Saksbehandlerne forstod ikke hvordan barna opplevde det. Vi som fosterforeldre måtte beskrive og forklare saksbehandlerne om barnas reaksjoner. Akkurat da hadde vi forventet mer profesjonalitet av hjelpeapparatet. Vi opplevde at de ikke greide å se barnas behov. Det føltes som de drev med foreldrevern. Vi sendte fra oss smilende barn, som etter 2 dager kom tilbake gråtende, gretne, sinte og slitne.

Hvordan har samarbeidet ellers vært med hjelpeapparatet?

-         Det er så personavhengig. Vi har vært kjempefornøyde med noen saksbehandlere, men følte at andre ikke var så profesjonelle. Vi følte at vi trengte et samarbeid med dem, mens vi opplevde at de kom og banket lovverket opp i fjeset på oss. Selv om disse siste kom også med mye ros, var det vanskelig å ta til seg det når vi samtidig følte oss overkjørt. For oss var mål nr 1 - og det eneste målet - å være foreldre, mens de samtidig forventet profesjonalitet av oss. Det var vanskelig.

Har dere fått tilstrekkelig med opplæring og kurs?

-         Vi hadde trengt mer i starten, f.eks om hvordan ting kan utvikle seg. Da kunne vi ha vært mer i forkant. Vi har fått hjelp av BUP, der lærte vi om hva vi kunne forvente av utvikling. På den andre siden: - vi fikk vite en del, men vi greide ikke "ta det inn" i starten. Vi tenkte at vi skal nok greie det. Etterhvert så vi at vi trengte hjelp.

Har du noen gang angret på å bli fosterfar?

-         Aldri. Vi har det godt som familie, både innen husets 4 vegger og i storfamilien. Barna ønsker normalitet. Det ene barna har ønsket å bruke vårt etternavn, men biologisk mor har nektet. Barna gir oss så mye positivitet. De gir klemmer, ber om hjelp, vi gjør mye sammen. Jeg opplever takknemlighet.

Hva er forskjellen på det å være fosterforeldre og vanlige foreldre?

-         Det biologiske. Vi kunne ha ønsket å adoptere, men det er ikke et aktuelt tema. Det ligger stor forskjell i alle besøkene en får fra hjelpeapparatet.

Samarbeidet med skolen?

-         Helt greit samarbeid.

Har dere møtt noe mye fordomsfullhet?

-         Nei. Det ville ha såra veldig.

Hvordan ville livet vært i dag uten barna?

-         Trist rett og slett. Jeg liker rollen, jeg liker å være far, jeg er mye sammen med dem. Jeg tar dem med på ting og det er viktig for meg å være tilgjengelig for dem.

Trenger fosterbarn noe annet enn andre barn?

-         Ja, de trenger bekreftelse på at vi er glad i dem, at de skal bo hos oss bestandig. De trenger mer trygghet om framtida, man må sette mer fokus på framtida enn en trenger med andre barn. Det er viktig at de alltid opplever at de er inkludert når det planlegges.

Hvor lenge skal fosterbarna bo hos dere?

-         Så lenge de ønsker. De kan komme til oss i høytider og ferier senere. Vi er veldig fornøyd i familiesituasjonen. Tror ikke jeg hadde hatt det bedre med egne barn.

Har du noen råd til de som skal bli fosterforeldre?

-         Sett av mye tid. Unger trenger tid.