Hva er det med Johansen?
15.mai var det 140 år siden polarhelten Hjalmar Johansen ble født i Skien. Og det er snart 100 år siden han tok sitt eget liv. Skjebnen hans opptar oss fortsatt i overraskende stor grad. Hva kan det ha seg?
Overraskende stor plass i vår nasjonale hukommelse: Hjalmar Johansen (1867-1913).
|
Hjalmar Johansen ble født i Skien, og vokste opp under nøkterne forhold. I ungdommen var han med på å stifte idrettsforeningen Odd. Hjalmar var en gjennomtrent atlet, og var en av Norges beste turnere. Det går mange historier om hans saltomortaler og øvrige fysiske ferdigheter.
Hjalmar Johansen blir av og til framstilt som en en litt enkel natur, spesielt som en kontrast til grubleren Fridtjof Nansen og dennes vitenskaplig/akademiske bakgrunn (se for eksempel filmen Bare et liv. Historien om Fridtjof Nansen. Norsk/sovjetisk samproduksjon, 1968). Dette kan ikke ha alt for mye for seg. Johansen hadde artium (relativt eksklusivt på 1880-tallet), og han hadde forberedende prøver og påbegynt jus-studium ved universitetet i Christiania. Påvirka av farens død ble studiene avbrutt, og etter hvert begynte han på Krigsskolen. |
 |
Det kan imidlertid virke som om han hadde kjørt seg noe fast i livet sitt. Da Nansen skulle ruste ut og bemanne ”Fram” for nordpolsekspedisjonen i 1893, søkte Hjalmar Johansen (og hundrevis av andre!) om å få bli med. Hjalmar passerte nåløyet så vidt, og ble påhyrt som fyrbøter og altmuligmann. Da det etter hvert ble åpenlyst at Fram ikke ville drive med isen nordover etter planen, tok Nansen sin berømte beslutning om å forlate skuta. Av alle dugende og villige menn om bord, plukka han ut Hjalmar Johansen. De to skulle gjøre et forsøk på å nå Nordpolen til fots. Dette lykkes de ikke med. Men deres isvandring er et legendarisk stykke norsk friluftsliv. Etter overvintring på Frans Josef Land 1895/96 kom de to omsider fram til sivilisasjonens absolutte utpost, og fikk skyss tilbake til Norge. ”Framkarene” generelt, og Nansen og Johansen spesielt, ble mottatt som helter av sine landsmenn.
Det er en kunst å ikke la suksess gå seg for sterkt til hodet. Denne ferdigheten var ikke Hjalmar Johansens sterkeste side. Han levde høyt på merittene sine i isødet, og dette gikk på bekostning av familieliv og økonomi. Stort alkohol- og pengeforbruk førte Hjalmar kraftig ut av kurs. Han ble skilt fra hustru og barn.
|
I 1910 fikk han sjansen igjen. Roald Amundsen overtok ”Fram”, og forberedte en ny ekspedisjon. Nansen bidro til at Hjalmar Johansen fikk plass om bord. Seilasen gikk etter hvert i retning Antarktis. Sydpolen hadde ennå ikke hatt besøk av mennesker, og dette hadde Amundsen sett seg fore å gjøre noe med. Det hadde også en britisk ekspedisjon under ledelse av Robert Scott.
Begge partiene hadde vinterkvarter ved isbarrieren i Rosshavet. Ventetida ble brukt til å forberede framstøtet mot polen, og det norske laget besto av ni meget velegnete og motiverte menn. Engstelsen for at britene skulle komme av gårde først, var stor. Amundsen hadde gode rådgivere rundt seg, men kommanderte likevel avmarsj før vinteren hadde sluppet taket. Dette fikk han svi for. Forholdene ble ekstreme, og partiet måtte snu. Retretten foregikk i spredt uorden, og hver enkelt ble overlatt til seg sjøl. Hjalmar Johansen holdt igjen, og berga med dette livet til en av kameratene. Tilbake i hovedkvarteret kom det til en kraftig konfrontasjon mellom Amundsen og Johansen. Sistnevnte kritiserte lederskapet, og fikk betale dyrt. Da sydpolpartiet endelig kom av sted, var det redusert til fem mann. Og Hjalmar Johansen var ikke blant dem. |
|
Det er etter hvert blitt en floskel, at Hjalmar Johansens polarkarriere startet med triumf og endte med tragedie. Etter skuffelsen i Antarktis gikk det raskt nedover bakke, og han gjorde sjøl slutt på livet i januar 1913.
Mange år har gått siden Hjalmar Johansen levde. At han fortsatt hedres i hjembyen Skien og i Telemark (en splitterny Hjalmar Johansen videregående skole tas i bruk høsten 2007!) er ikke så rart. Men også som nasjonal helte- og skjebnefigur lever han videre. Kanskje er det selve personlighetstypen som interesserer mange: Toeren, som tåler å leve i skyggen av de største figurene. Kåre Holt skriver et sted at Hjalmar Johansens personlighet balanserte i spenningsfeltet mellom ærgjerrighet og ærekjærhet. Han var lite ambisiøs på egne vegne. Samtidig likte han å ha den tryggheten det er å vite at egen innsats er verdsatt. Denne konstruksjonen raste sammen i Antarktis i 1911.
|
Hjalmar Johansen i skjønnlitteraturen |
Hjalmar Johansen trivdes med vinden, og han fortsetter å være i den! Med mulig unntak for enkelte skikkelser fra sagatida, er det ikke mange nordmenn som slår Hjalmar Johansen i skjønnlitterær behandling! Her følger en gjennomgang.
 |
Kåre Holt: Kappløpet. (Roman). Gyldendal 1974.
Boka (nær dokumentarromansjangeren) vakte enorm oppsikt da den kom ut. Holt gikk tett inn på helteskikkelsen Roald Amundsen, og det var det mange som ikke likte. Teksten er hovedsaklig en komparativ-psykologisk studie av lederskapet og tankegangen til hhv. Amundsen og Robert Scott. Men forholdet mellom Amundsen og Hjalmar Johansen er et viktig bitema. Med sin lange erfaring fra polarstrøk, var Johansen en latent trusel for autoriteten til Amundsen. Holt leverer en skarp studie av Hjalmar Johansens psyke, og antyder at han kanskje var i overkant klar over sine egne fortrinn.
Boka i biblioteket |
 |
Kåre Holt: Vandringen. (Roman). Gyldendal 1986.
En liten roman, som handler om Nansen og Johansens nordpolframstøt i 1895. Synsvinkelen ligger hos ”Hjalmar” (Nansen kalles ”Mannen”!). Forfatteren går langt i å antyde at Nansen var minst like avhengig av Johansen under denne enestående marsjen, som omvendt.
Boka i biblioteket |
| |
Jon Bøe Paulsen: Under Sydkorset. Romanen om polfareren Hjalmar Fr. Johansen. JBP Forlag 1986.
En tekst som er ispedd mange dokumentariske innslag (brev, dagbokopptegnelser m.m.) og som beretter om hele det voksne livsløpet til Hjalmar Johansen. Det er konflikten med Amundsen som er det dominerende hendelsesavsnittet. Grunntonen er indignasjon, og synspunktet er at Johansen var offer for uforstand og grov urettferdighet i denne mannjevninga! Forfatteren er egentlig bildekunstner, og det er mange fine illustrasjoner i boka.
Boka i biblioteket
|
 |
Tor Bomann-Larsen: Turen til nordpolen. (Bildebok). Cappelen 1991.
-Ei søt, lita bildebok, der forfatteren på vers forteller og tegner om Nansen og Johansens lange skiferd i Arktis! De to hovedpersonene framstilles for øvrig i et tydelig hierarki, der kroppsspråket avslører én klar anfører og én assistent!
Boka i biblioteket
|
 |
Kyrre Andreassen: Polar. Skuespill. Gyldendal 2003.
Denne teksten er utilslørt og uttalt inspirert av Nansen og Johansens tosomhet under nordpolmarsjen. Det er en allment og tidløst tema som belyses: Mennesker i en presset situasjon, overlatt til seg sjøl. I dette stykket representert ved to håndverkere med et oppdrag som hindres av uventete problemer. De to karakterene kalles ”F” og ”H”, og er tillagt roller og personligheter som er modellert etter de to polfarerne. Tittelen på teksten spiller slik både på den historiske inspirasjonen, og på spenninga mellom de to involverte. Som teaterstykke ble Polar vist første gang på Drammens Teater i mars 2003.
Boka i biblioteket
|
 |
Klaus Rifbjerg: Nansen og Johansen. Et vintereventyr. Gyldendal 2002 (no. utg. 2003).
Rifbjerg hadde før dette (med stort og smått) rundt 140 utgivelser bak seg. Det var derfor overraskende at den danske veteranen fant fram til norske polarhelter som tema i denne boka. Hjalmar Johansen er den helt dominerende figuren i teksten. Han skildres fra ungdommen av, mysende mot framtida og hvilke muligheter som kan melde seg. Dette er et vakkert portrett, sjøl om forfatteren fristiller seg i forhold til dokumentariske fakta. Hjalmar er ikke fremmed for egne talenter, men innser at han ikke kan erobre verden på egen hånd. Målet blir å komme inn i kretsen rundt Fridtjof Nansen, noe han lykkes med. Teksten er voldsomt kritisert fordi den bringer homoerotiske drag inn i livet til Johansen og langt opp i pol-isen. Det er vanskelig å finne belegg for slike spekulasjoner, og det er vanskelig å tro på at de kan ha noe for seg. Tilbake i sivilisasjonen føler Johansen at han blir fornektet av sin intime fortrolige Nansen, og Rifbjerg lar dette være grunnen til at Johansen tar sitt eget liv. Romanen er ellers absolutt ikke uten finesse. Men de spekulative høydedragene ødelegger en del av tekstopplevelsen.
Boka i biblioteket
|
 |
Terje Lindberg: I djevelens dansesal. Fortellingen om Hjalmar Johansen. Hørespill. Solum 2006.
Hjalmar Johansen på et hospitsrom i Oslo, januar 1913. Pistolen er pusset, og han er klar for sitt livs siste ekspedisjon. I små, indre monologer ser han tilbake på avgjørende hendelser i livet sitt. En resignert besluttsomhet preger sinnsbildet.
Teksten er skrevet som hørespill, men er også framført som scenestykke (første gang av Teater Ibsen i 2000).
Boka i biblioteket |
|
Hjalmar Johansen-faglitteratur |
|
Hjalmar Johansen: Selv-anden paa 86 grader 14’: Optegnelser fra den norske polfærd 1893-96. Kristiania 1898.
Nyere utgave: Med Nansen mot Nordpolen. Kagge 2003 (Polarbiblioteket).
Boka i biblioteket
|
|
Bredo Henriksen: Polarfareren Hjalmar Johansen og Skien. Eget forlag 1961.
Einar Østvedt: Hjalmar Johansen : et liv i dåd som endte i tragedie. Skien, Byminner 14, 1978 (1. utg. Byminner 5, 1967).
To artikkelsamlinger til minne om Hjalmar Johansen. Begge samlingene inneholder interessant dagbokmateriale. I Bredo Henriksens bok ble det for første gang offentliggjort utdrag fra Amundsens og Johansens dagbøker fra Antarktis. Inntil da, var detaljene rundt uoverensstemmelsene de to imellom, ukjent for allmennheten. Det sier mye om datidas æreskodeks at enkelthetene ikke hadde lekket ut fra noen av partene. (Dette står i skarp kontrast til hvordan personkonflikter håndteres nå til dags!).
Bøkene i biblioteket
|
| Ragnar Kvam: Den tredje mann. Beretningen om Hjalmar Johansen. Gyldendal 1997.
Denne biografien var en av de mest solgte bøkene i Norge i 1997, og bidro sterkt til økt interesse for norsk polarhistorie generelt og for Hjalmar Johansen spesielt.
Boka i biblioteket |
|
Noen andre relevante bøker (utvalg) |
Fridtjof Nansen: Fram over Polhavet. Den norske polarfærd 1893-1896. Kristiania 1896.
Nyere utgave: Fram over Polhavet, 2b. Aschehoug 1961.
Boka i biblioteket |
|
Roald Amundsen: Sydpolen. Den norske sydpolsfærd med Fram 1910-1912. 2b. Kristiania 1912.
Nyere utgave: Sydpolen. Kagge 2003 (Polarbiblioteket).
Boka i biblioteket |
Tor Bomann-Larsen: Roald Amundsen. En biografi. Cappelen 1995.
Boka i biblioteket |
Ansvarlig for denne siden: Einar Rædergård
|
