Norsk kulturråd leverer- biblioteket serverer!

Ingeborg Arvola: Grisehjerter (roman). Cappelen Damm 2011.

Ingeborg Arvola (1974) har skrevet ca. ti bøker tidligere, halvt om halvt for barn og voksne.

I Grisehjerter (nesten 400 sider) følger vi tettest et relativt ungt par (Konrad og Kine). Paret har måttet flytte fra gode karrierer i Oslo, fordi Konrad har satt penger og ære over styr gjennom nettbasert spillavhengighet. Overgangen blir stor når de må flytte inn hos hennes foreldre, som bor på et lite tettsted i indre Troms. Naturlig nok rår alt annet enn harmoni ektefellene imellom, og levestil og vaner kommer i klem i forhold til de lokale. Paret har også en ung sønn med en eller annen diagnose, og som fungerer som et slags barometer for den labile tilstanden i familien og i bygda. Det er kontraster og paradokser som preger stedet og tida: Geitehold og dyr på bås er under avvikling på grunn av strenge forskrifter. Militære skytefelt truer også den tradisjonelle levestilen. Derimot går skjønnhetsklinikken Northern Beauties så det suser, de flyr inn rike klienter fra hele verden for kirurgiske korreksjoner av ansikt og kropper. Det er mye økologi i denne teksten- alt fra naturforvaltning til rettferdig handel, kosmetisk industri, dyrs rettigheter m.m.  I tillegg til flere doser erotikk, selvskading og gåtefull chatting. Handlinga stråler ut i mange retninger, og språket har et visst impresjonistisk drag.  Ikke av de aller enkleste tekstene, men den har muligheter til å treffe mange forskjellige lesergrupper.  

(Ei)

Kurt Aust : Når døde hvisker (kriminalroman). Aschehoug 2011

Kurt Aust er født i 1955 i Danmark, men har bodd i Norge siden 1982.

Dette er den femte boka i serien om professor Thomas av Boueberge og hans assistent Petter Hortten. De to løser kriminalmysterier i tida rundt 1700, en brytningstid der det logiske og fornuftige er i samspill med det overnaturlige. I denne boka reiser de to til øya Anholt i Kattegat for å oppklare forsvinningen til skatteoppkrever Moritz Giedde.

På Anholt er det frykt og overtro som råder, beboerne har mange hemmeligheter, de er mistenksomme og naturen er lunefull og farlig. Som fremmede og på kongelig oppdrag, blir det ikke enkelt for Thomas og Petter å avsløre hva som har foregått på øya og komme til bunns i mord og mystiske hendelser.

Miljø- og personskildringene i Austs bøker om Thomas og Petter er levende og historiene bygger til dels på fakta. Særlig samarbeidet mellom de to hovedpersonene, med Thomas som tilhenger av det rasjonelle og Petter som ikke helt klarer å legge bort sin tro på det overnaturlige, gir et godt bilde på tidsånden. Språket i boka er tilpasset historien og tiden handlingen foregår i, det er litt høytidelig, noe som gjør det hele troverdig. For lesere som gjerne vil ha en historisk kriminalroman med rikelig spenning og kunnskap om mennesker og livet de levde i Norden på 1700-tallet, er dette et godt valg.

(TJ)

Sunniva Lye Axelsen: Følge meg alle mine dager (roman). Cappelen Damm 2011.

Dette er første boka til forfatteren, som er født i 1980.

Teksten er bygd opp rundt dagboknotater, og det er ei eldre kvinne som fører penna. Om fortida hennes får vi nokså overflatisk høre om oppveksten, om et kjærlighetssvik, og at hun i perioder har vært pasient ved en psykiatrisk institusjon. Ellers kommer det fram at hun har hatt et godt hode, med egne meningers mot. Men alderen har innhentet henne. Språket har demenspreg, med glemsel og digresjoner som karakteristiske trekk.

I bunnen er dette trist: ”Siste tog har gått, stasjonen er nedlagt og alle konduktørene er døde”.  Men vi får vite mer om hvordan livet er blitt, enn om hvorfor det er blitt sånn. Så jeg vil si at det er en sorgmunter tone som dominerer i boka. Litt preg av Odd Børretzen! Vi smiler av surreriene og mistenksomheten til hovedpersonen. Det er et godt stykke ned til noe direkte tragisk plan.

Ei lita og lettlest bok. Passer kanskje best for lesere som snuser på alderdommen! I tillegg vil sikkert lesere i omsorgsposisjoner ha nytte og glede av den.

(Ei)

Line Baugstø: Fyr på peisen (skuespill).
Oktober 2011

Mia Berner : "Tretten" (erindringsbok). Juritzen forlag 2011

Sosiologen og filosofen Mia Berner kom tilbake etter 64 år i Sverige. Hun døde i 2009, 86 år gammel. Like før hun døde skrev hun denne lille erindringsboka om sin oppvekst i Stavanger.

Hun vokste opp i en rik familie, med en far som var mye fraværende og en tyrannisk mor som absolutt ikke var fornøyd med sin datter. Hun fikk mye juling og ble stengt ute om kveldene når faren var borte. Hun tok på seg skylden for gale ting lillebroren gjorde og ble straffet for det også.

Tittelen "Tretten"kommer fra en fortelling der moren avlyser fødselsdagsselskapet idet venninnene kommer pyntet til fest og sier at Mia "ikke har vært snill".

En vakker og trist bok, som jeg vil anbefale til mange, kanskje spesielt til "voksne" lesere.

(ELR)

Geirdis Bjørlo: Avtrykk (roman). Samlaget 2011.

Geirdis Bjørlo, fødd 1952, har tidlegare gjeve ut tre barnebøker.

Avtrykk er eit møte mellom fortid og notid. Handlinga har rot i ei grend i strileland, og går ofte bakover til forskjellige år tidleg og rundt midten på 1900- talet. Det er ulike forteljarstemmer, og  tett samanheng mellom dei vi les om (granne, syskenborn, tante osb.). Det er ganske krevjande å halde oversikt over dette. Personar, gjenstandar og hendingar høyrer saman som i mosaikk eller puslespel. Det kviler noko gåtefullt over fortida. Det kjem litt klårleik mot slutten av teksten, men ikkje alt er avklåra etter gjennomsnittslesing. Fint språk og lett stil rår grunnen, men konstruksjonen gjer elles at boka ikkje er av dei som er lettast tilgjengeleg.

(Ei)

Sven Kærup Bjørneboe: Skjærgårdsbrev. Vår misnøyes sommer. Aschehoug 2011.

Bjørneboe (1943) er kanskje mest kjent som alvorsmann og essayist. Den foreliggende boka er ikke lett å definere i det litterære terrenget. Vi kan plassere den i skjønnlitteraturbåsen (men ikke uten tvil). Likevel har vi fortsatt et kategoriproblem. Forfatteren sjøl kaller teksten ”en stemning, bare”, og det kan være en treffende etikett.

Fortelleren holder til på den fiktive øya Storøy (på sørlands- eller telemarkskysten). Her  opplever han en konflikt mellom det opprinnelige, ekte og ærlige, og det kunstige, brautende og ståkende. De siste egenskapene er det sommergjester og andre inntrengere som står for. Disse har gjennomført dårlig smak, og rikinger og andre kjendiser (også navngitte) får gjennomgå. Tonen er litt grinete og misantropisk, men selvironien er lett synlig. Dette er ei lita bok, kan leses i ei økt, og tekstavsnittene er også korte og episodiske. Hvis en kan identifisere seg med mye av sivilisasjonskritikken som jeg- personen står for, blir dette ei morsom bok å lese.  Teksten er full av treffende snert. For andre lesergrupper blir sikkert leseropplevelsen mer likegyldig.

Bjørneboe har skrevet lignende bøker med utgangspunkt i miniatyrsamfunnet Storøy før (Skjærgårdsfolk, 1998; Skjærgårdsmesse, 2001; Gjensyn og klage, 2005). Disse har jeg ikke lest. Men jeg fikk mersmak av den herværende!   

(Ei)

Arne Borg: I årene som fulgte (roman). Oktober 2011.

Denne debutforfatteren (med et nesten- forpliktende navn i norsk litteraturhistoriesammenheng!) er født i 1971.

I årene som fulgte er en litt vag dannelsesroman. Vi følger Torfinn fra han er ganske liten og til han er i slutten av 30- åra. Hovedpersonen er født på samme tid som forfatteren, så romanen beskriver perioden fra rundt 1970 og fram til i dag. Torfinn oppholder seg for det meste i Oslo, og det er mye hovedstadsgeografi i denne teksten.

I oppveksten har Torfinn fin kontakt med mormora, som representerer trygg, borgerlig kultur. Siden blir han overlatt mye til seg sjøl, og savnet av foreldrenærvær er tydelig. Både teksten og hovedpersonen forvalter en (om enn ikke særlig krass) kritikk av 68- generasjonen. Torfinn er en reflektert og forsiktig natur, og opptrer mye på egenhånd. Livet og årene suser av gårde, men han er ikke helt med på notene. Han vil helst leve mest mulig i fred og ro, og han avskyr effektivitetskulturen som preger samtida mer og mer.

Det er ikke så mye ytre handling i denne boka, som er på 200 ganske kompakte tekstsider. Unntaksvis er det tilløp til litt utenom det vanlige, som når han en periode kommer i nærkontakt med et friteater sin uortodokse oppsetting av Hedda Gabler! Eller som når han saumfarer Oslo sentrum, på ørkesløs jakt etter en plateforretning der han kan få kjøpt Springsteens The River på cd!

Høydepunktet i teksten er kanskje skildringa av hovedpersonens endagssamvær med faren. Torfinn er ingen tragisk person, men det hviler en  melankoli over tilværelsen. Etter den dominerende ”begivenheten” i Norge i 2011, kan det være fristende å spekulere på hvordan det vil gå med Torfinn etter at teksten lukkes. Kan han bli en farlig mann? Lite tyder på det, men fellestrekkene med tilfellet ABB er synlige nok til at vi kan fundere i slike baner.
Dette er ei god fortelling, uten tydelig utfall. Jeg tror ikke minst godt voksne lesere vil like den.

(Ei)

Kolbjørn Brekstad: Ragnarok. En roman om Vidkun Quisling. Transit 2011.

Kolbjørn Brekstad er født i 1932. Debutboka Stank av mennesker (1985)vakte oppsikt og ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Siden har han skrevet flere voksen- og ungdomsromaner, men har glidd ut av det offentlige rampelyset.

Denne boka er den tredje i en romantrilogi om Vidkun Quisling. De to første bindene: Heroisme og svik (2009) og Folkefrelseren (2010).

Det gir seg sjøl at dette er et dristig skriveprosjekt! Forfatteren har nødvendigvis gjort grundige studier før han har gitt seg i kast med dette materialet. I jeg- form går Brekstad inn i tankeverdenen til Quisling, og pensler anskuelsene hans ut i et langsomt, omstendelig og gammelmodig språk.  Hovedpersonen får tenke, referere og resonnere i fred uten at forfatteren blir for tydelig i framstillinga. Prosjektet står og faller på troverdighetsmomentet, og ut ifra mine forutsetninger så består Brekstad denne testen. Vi synes vi får et nøkternt inntrykk av hvordan denne gåtefulle personen har opplevd de begivenhetene som han ble en av hovedpersonene i.

Ragnarok dekker okkupasjonstida 1940-45. Tonen går fra oppstemthet til pessimisme etter hvert som krigen skrir fram. Føreren får skrevet ut store doser amfetamin for å tåle hardkjøret og belastningene. Nederlaget er et faktum, men handlinga avrundes før rettergangen og dødsdommen.

Kanskje må vi tilbake til Kåre Holt før vi finner noe å sammenlikne dette med i norsk skjønnlitteratur? Quisling- trilogien er en god litterær prestasjon, og fortjener oppmerksomhet. Den bør være av interesse for alle som er opptatt av krigen. Og de finnes det fortsatt en del av!

(Ei)

Janne S. Drangsholt: Humlefangeren. Tiden, 2011

Den norske japansk-studenten Rakel reiser til Tokyo for å studere japansk. Selv om hun allerede kan noe japansk er det langt igjen til å forstå alt som blir sagt, og skrifttegnene er heller ikke enkle. I Norge har hun en kjæreste, men de er enige om at Japanoppholdet kan fungere som en pause i forholdet deres. Lettere deprimert og forvirret prøver Rakel å finne sin plass som student i Japan.

Etter en stund mottar hun et mystisk brev med skrifttegn som hun ikke helt klarer å tyde. Hun blir kjent med filmstudenten Saeki og flytter etter hvert inn hos han. Saeki er en av de overlevende etter terrorgassangrepet på undergrunnen i Tokyo, som skjedde i 1995. Via tilfeldigheter treffer hun også noen av de som var med på denne terroraksjonen.

Dette er Drangsholt sin debutbok, og jeg ser fram til å lese flere bøker av henne.

Selv om det er en del usannsynlige hendelser i boka, likte jeg den godt. Hun skriver godt om Japan og følelsen av forvirring man kan oppleve når man reiser til et land der man ikke en gang kan lese det som står på skilt og plakater. Forfatteren virker som hun har god kjennskap til Japan og det japanske samfunnet, for det hun skriver virker troverdig. Terrorangrepet på undergrunnen får en uhyggelig aktualitet etter de siste ukers hendelser i Norge.

Noen av bokas temaer er Japan, terrorhandlinger, men også kjærlighet og møte mellom mennesker.

(ks)

Victoria Durnak: Deep shit, Arkansas. Flamme Forlag 2011.

Durnak (f. 1984) debuterte i 2010 med ei temadiktsamling om det å være en fremmed  i Stockholm.

Foreliggende bok er påmeldt innkjøpsordninga som prosa, men er i stor grad bygd opp rundt replikker. Altså nok en sjangerbastard! Teksten er løst lagt opp som et filmmanuskript, uten at filmatisering trenger å ha vært seriøst i tankene til forfatteren.

Boka starter som en roadmovie, som Thelma og Louise og Route 66 osv. Men så brytes dette tvert av, dette skal ikke være ei slik bok. Heldigvis!

Den unge hovedpersonen bor i Oslo. Tankene hennes dreier seg mye om eksistensielle spørsmål. Mayakalenderen nærmer seg siste dato, og så har vi sorte hull og andre kvantefysiske utfordringer. Har vi noen framtid?  (Bokpermen er for øvrig stanset ut, sånn at den framstår med et sort hull!). Teksten er full av spørsmål uten svar. Men tonen er nokså lett og hverdagslig, det er mer undring enn angst og uro. Scenene er korte og skiftende: Leilighet, Cafe, Internett, Rema og Rimi, trikken osv.

I midtpartiet besøker jenta den norske mormora si, som bor med mann i Arkansas. Fra dette oppholdet får vi små hverdagslige snapshots. Noen polaroidfotos fra Deep South følger også med. Mormor og mannen stoler på at Gud og Jesus vil ordne opp i små og store spørsmål.

En relativt kort og temmelig ukonvensjonell tekst. Et åpent sinn er en fordel når du skal lese den. Jeg kom bedre utav det med denne boka enn jeg hadde trodd! En sympatisk fortellerstemme, og helt til slutt avsløres det at Ingrid Espelid Hovig og Danny Devito er påtenkt filmhovedrollene som de to eldre i Arkansas!

(Ei)

Marit Eikemo: Samtale ventar (roman). Samlaget 2011

Dette er tredje romanen (og den største, nesten 400 s.) til Eikemo (f. 1971). Eg- personen Elisabeth er ei kvinne i 30- åra. Ho har bakgrunn som journalist, men noko har gått gale i yrkeslivet. Gjennom attføringstiltak har ho no fått i oppdrag av språkforskarar å samle inn   dialektprøver blant folk på ein industristad på Vestlandet. I likskap med Elisabeth kan det verke som om denne staden har sett betre dagar, han er prega av avvikling og sosiale problem.

Elisabeth får ikkje særleg dreis på oppdraget sitt, ho er nølande og lite strukturert. Om ho i byrjinga vert møtt med godvilje, blir folk etter kvart meir skeptisk til ho. Ho er utydeleg, og mykje kjem på tverke. At det ikkje bare er Elisabeth som er på defensiven i dette småsamfunnet gjer ikkje oppgåva hennar lettare.

Under overflata  ligg det alvor til ettertanke i denne teksten. Men han er primært lett og underhaldande å lese, med mykje impulsivitet, innfall og underfundige situasjonar. Iblant tar hovudpersonen forunderlege val, men boka slutter i stille forsoning på julekvelden.

(Ei)

Marita Fossum: Lykksalighet. Oktober 2011

Ensomhet, kulde, nord-norsk vinter er viktige elementer i denne boka. Handlingen foregår på et sykehus i Nord-Norge der E.J. Herman er pasient, han skal amputere en fot. Hannah Lote er anestesilege ved sykehuset. Begge disse personene virker som de er ensomme og ikke evner å ta i mot kjærlighet og nærhet fra andre.

E.J. Herman har et ønske om å oppleve nordlyset på fjellet før han avslutter livet og spør legen om hun kan hjelpe han med dette prosjektet.

Språket er presist, ingen unødvendige ord her. Selv om boka fysisk er liten inneholder den mye. Grunntonen er mørk og dyster men har innslag av humor og glede.

Forfatteren er født i 1965 og har mottatt flere priser for sine bøker.

(KS)

Svein Tarald Framnes: Juletre til Afrika (roman). Aschehoug 2011.

Framnes (1985) er bokdebutant. Denne romanen er på 230 sider, men har meir enn 80 kapittel! Teksten har klårt episodisk preg, og er lett å lese.

Hovudpersonen er ein ung mann med litt gåtefull bakgrunn. Han har fortid på institusjon, men er no engasjert i eit skogryddingsprogram i ein kommune på Vestlandet. Det er sitkagrana som har breidd seg, og no vil dei ha fjerna alle slike tre. Etter kvart kjem det fram at det er planar om vindmøllepark som er den eigentlege drivkrafta bak hogsttiltaket. Kva kan dei så få ut av  alle granene? Det er her ideen om juletre som gåve til Afrika kjem inn, som humanitær hjelp. Men Afrika tenner ikkje på påfunnet.

Dette er ein slags nonsenstekst, med eit lite strok av økologi blanda inn. Framnes har noko til felles med andre underfundige vestlendingar i den tørre måten å skrive på. Men mest kjem eg til å tenke på Erlend Loe! Lesarar med sansen for t.d. Doppler  vil sikkert kunne prøve seg på Juletre til Afrika.

Det er samspelet mellom Helge (hovudpersonen) og arbeidsbasen Pavel som dominerer teksten. Boka er ikkje fullt så gjennomført underhaldande som den noko elleville tittelen legg opp til. Men ho kan vere eit godt alternativ for bokmålselevar som skal lese sidemålsbok!

(Ei)

Guro Hoftun Gjestad: Anfall (roman). Aschehoug 2011

Dette er første boka til Hoftun Gjestad, som er født I 1970.

Jeg synes denne teksten begynner litt slapt. Utroskap er og blir det dominerende temaet. Men etter hvert vider perspektivet seg ut. Vi har med en mellomung barnefamilie å gjøre. De bor i Oslo, og konflikten mellom barn, familie, tid  og karriere er merkbar. Paret har forskjellig geografisk og sosial bakgrunn, og særlig hennes fortid og heimemiljø kommer vi tett innpå. I mye av hverdagsskildringene får observasjonsevnen og detaljrikdommen meg til å tenke på Knausgård! Romanen får etter hvert nærmest psykologisk thrillerpreg.

Dette er en skarp og lettlest tekst. Lignende problematiseringer som vi finner her, er det etter hvert blitt mange av i samtidslitteraturen. Anfall kommer ikke dårlig ut!

(Ei)

Jan Grue: Ubestemt tid (noveller).
Gyldendal 2011

Forfatteren er født i 1981 og har gitt ut ei novellesamling før (Alt under kontroll, 2010). Denne fikk han en god del skryt for.

Som tittelen gir hint om, er det noe ubestemt og abstrakt over disse tekstene. Dette gjelder for både tid og rom. ”Personene” i de fleste handlingene er ute på tidsreiser, de opererer frigjort fra århundrer og kronologi. Det virker som om forfatteren er ute etter å lansere naturvitenskaplige og filosofiske perspektiver. Det er sannsynlig at han vil finne de mest fornøyde leserne sine i akademiske kretser. Uansett krever det et skjerpet og nysgjerrig intellekt for å berge seg gjennom denne samlinga.

Personlig føler jeg meg ikke trygg på forfatteren sine intensjoner: Skal sammenstillingene more leseren, eller prøver han å si noe alvorlig om tida vi lever i? Eller kanskje begge deler? Sjøl fant jeg mest glede i teksten Dry Martini, et tilnærma hverdagslig tablå der personene er i klemme mellom uutholdelighet og letthet.

(Ei)

Tore Grønlien: Skorpionene (roman). Font 2011.

Grønlien (f. 1950) er registrert med en roman tidligere (1997).

Denne fortellinga har en sterk, dominerende forteller og jeg- person. Tor Grønhovd (ikke så ulikt navnet til forfatteren, nei). Han er kommet til Danmark fra Norge for å legge seg inn på en behandlingsinstitusjon. Det er nervene som er problemet, i kombinasjon med alkohol og rus, mange og korte samliv, mindre stuerein livsførsel. Men ellers  en nevenyttig snekker på 50, som er god på bunnen.  

Oppholdet på Roligheden  går ikke som planlagt. Mange og snåle folk, tråder og hendelser, som utvikler seg i retning av kriminalgåte. Og samtidig dukker kjærligheten opp igjen. Kjærlighetshistoria er det klart beste i teksten. Den er ei blanding av ømhet og viril brunst. Det siste elementet har dog mye ”VI Menn”- føljetongstil over seg. Tonen i boka er røff og maskulin, og innslag av klisjeer og stereotypi er ikke vanskelig å få øye på. Samtidig er det elementer av dannelse, med referanser til litteratur, malerkunst m.m. En del musikk- og artistreferanser vil glede lesere som har hjertet sitt i rocken  fra årene rundt 1970.

Utgangen av boka er trist, vakker og nærmest sakral. Oppsummert er dette en tekst som er ujevn, som spriker mye, men hvis hovedtyngde mest vil tilfredsstille lesere som liker litteratur med baller!

Angela Hagen: Mørk bil bak (noveller). Oktober 2011.

Det er ni noveller over 109 sider i debutboka til Angela Hagen, f. 1970.

Ein kan tenke seg at dei fleste tekstane spring ut frå Åndalsnes og omegn, der forfattaren kjem ifrå. Men dette er ikkje overordna viktig for lesinga av dei. Utover miljølikskapen kan eg ikkje sjå noko overlapping mellom novellene, i form av personar og hendingar. Det er blanding av unge folk og meir vaksne miljø. Handlinga er samtidig, eller kanskje eit par tiår tilbake i tida i nokre tilfelle?

Stykke som Grunnoppskrifta og Slik som i vekebladet er ”lette” kvardagsforteljingar. Den fyrste er på tre sider, og må vere ein stemningsskapande opplesingstekst! Elles er det meste typisk kortprosa, med tekstar som ein kjem bardus inn i og vinkes brått ut av. Det ligg ei uro over fleire av dei, noko gåtefullt, ein får ikkje svar på alt ein kunne lure på. Dette er utfordrande kvardagsrealisme, der folk har sitt å stri med.

Angela Hagen nyttar sjangeren oppfinnsomt, ho legg inn små finter både i form og i språk. Val av tittel er eit døme på at ho set litt press på oss. -Eller tygg på slutninga av Sommarnatt ved fjorden. Leseglade vil få ei fin lesestund i selskap med denne vesle boka.

(PS! I den uavklåra Eg kler ikkje lue, sa ho er romsdalingane på trondheimstur!).

(Ei)

Didrik Morits Hallstrøm : Du er ikke død før jeg slutter å elske deg (roman). Cappelen Damm 2011.

Forfatteren (f. 1984) har dj, treningsinstruktør, reklame og design på cv’en sin. Men dette ser ut til å være den første boka hans.

I starten av teksten møter vi hovedpersonen Daniel under et utenomsesongen-opphold i Spania. Det er tydelig at det er noe han ønsker å komme vekk ifra. Hva dette går ut på, blir så ukronologisk rullet opp utover i boka. Hovedtråden er kjærlighetsforholdet til Iben, som etter hvert har fått en dramatisk ende. Alle detaljene rundt dette blir likevel aldri helt avdekka.

Som så mange andre norske tekster i dag, så skildrer også denne ungdomsliv i Oslo. Lokalkunnskap gir en ekstra bonus. Miljøet består av folk med velstående bakgrunn.  Tilsynelatende skinnende, lykkelige mennesker. Mange av disse (inkludert hovedpersonen) opererer innenfor rammene av ”frie yrker”, dvs. kunst, reklame, auditions, henging med venner.  Det er relativt fri omgang med kokain. Noe som blir framstilt som normalitet, og overhode ikke problematisert. Dette er et trekk å legge merke til i samtidslitteraturen! For ikke så mange år siden ble denne slags tekster kalt problemlitteratur!

Hovedpersonen fungerer nokså greit. Verre da med broren, som er på dypere vann. Narkogjeld, pengeinnkreving og brutal voldskriminalitet blir også en sideeffekt av livsstilen. I lengden får kjærligheten for mye å stri med i dette oppkava, rastløse livet.

Teksten er både var, sår og intens. Jeg synes den fint klarer å holde på interessen gjennom 150 sider. Ungt språk, ung atferd, leseren bør være noenlunde med på notene!

(Ei)

Kurt Hanssen : Forglemmegei ( krimroman) Gyldendal 2011

Kurt Hansen (f. 1959) har i mange år vært krimanmelder i Dagbladet. Han debuterer med denne politiromanen fra Bærum.

23–åringen Kamilla Kaspersen er på vei til time i orgelspill i Bryn kirke. Hun blir nærmest løpt ned av en ukjent person på trappa til kirka. Når hun kommer inn finner hun organisten Rasmus Bech drept.  Politiet, med Brede Monsen og Rikke Lindstad i spissen blir tilkalt. Monsen  er en interessant person med et noe tvilsomt privatliv. Kanskje vi møter han igjen i ei seinere bok?  Rikke Lindstad er ei tøff politikvinne som vi ikke blir særlig godt kjent med.
Et musikkstykke som organisten var i besittelse av , blir en viktig faktor i handlingen.

Hanssen skriver godt, synes jeg, og har et godt plott.
Forfatteren skriver om Kolsås og omgivelsene der, så folk i Bærum vil nok kjenne seg igjen, men jeg synes ikke det er for lokalt for folk som ikke er kjent med Bærum!

Tror mange som leser denne boka vil vente på den neste fra forfatteren.

(ELR)

Odd Harald Hauge : Løgnerne (thriller), Kagge forlag 2011.

Odd Harald Hauge (f.1956) har gitt ut flere bøker, bl.a. fra sine ekspedisjoner til Sydpolen, Mount Everest og Grønland. Han har også bakgrunn som finansjournalist og aksjemegler. Det er vel denne bakgrunnen som kommer fram i denne finansthrilleren og den forrige boka hans: "I tyvenes tid" fra 2009,med samme tema.

Finansjournalist Lars Lande og aksjemegler Anders Alme i Oslo er hovedpersoner i årets bok og vi følger deres tilværelse etter at de har "lurt unna" 200 mill. og satt dem i en bank i utlandet (Sveits).

Boka er full av griske kontakter og høyt forbruk. Ettersom hovedpersonene er vanlige mennsker blir det nesten umulig for dem å bruke disse pengene uten å skape mistanker ( kanskje dette er et slags budskap fra forfatteren)? Spennende plott, noen mord og utpressing, sikkert realistisk!

For lesere med interesse for penger og finansverdenen burde denne boka være midt i blinken!

(ELR)

Dag Johan Haugerud: Hva jeg betyr (roman). Oktober 2011.

Haugerud er født i 1964, og har gitt ut et par romaner før. Den som er veldig sterk, må også være veldig snill fra  2002 var en liten roman som ikke gjorde skam på den kryptiske tittelen! Underfundig, enkel tekst om familieforhold.

Årets roman er mye større, men tematikken ligner. Jeg- personen er en kvinnelig bibliotekar i 50- åra. Vi får høre lite om arbeidslivet hennes, bortsett fra at hun herses med av enhetsleder og det kommunale systemet for øvrig. Det er dette som er problemet til hovedpersonen: Hun har vansker med å bestemme i sitt eget liv, fordi hun så lett overtales og  manipuleres av omgivelsene. Første delen av romanen domineres av historia om videofilming i et bryllup. Dels er det komisk, men også bortimot smertefullt å lese hvor vanskelig hun har for å sette grenser. Hun er et vanlig hverdagsmenneske, et slikt som lett blir overstyrt av mer offensive og  sjølbevisste karakterer. Når hun mot slutten av boka endelig tramper i klaveret, så er vi ikke sikre på at hun har en god sak engang. Forvirring og tvilrådighet.

Forholdet til den voksne sønnen (homofil) står sentralt. Og overfor kollegaens tenåringsdatter (anorektiker) får hun vist fram sine beste sider. Det er altså mye som er bakt inn i denne teksten, og det er gjort på en overbevisende bra måte! Denne romanen bør kunne appellere til mange forskjellige lesergrupper. Dette er en forfatter jeg vil passe opp!

(Ei)

Kristin Hoffmann: Natten er et åpent rom (noveller). Wigestrand 2011.

Debutant, f. 1970. 11 noveller på til sammen 130 sider. Et originalt preg er at her er tekster både på bokmål og nynorsk! (8-3).

Tekstene er gjennomgående sparsomt befolka, mange av novellene er kammertekster med en helt dominerende hovedperson, nesten helt uten biroller. Videre legger vi merke til at tekstene er overlegent mannsdominert, og det er menn med ganske høy gjennomsnittsalder. Og i de fleste tilfellene møter vi plagete personer, de strir med forskjellige typer utfordringer som har med sjelelivet å gjøre.

Språket er ganske snirklete og omstendelig. Dette kan være et bevisst språklig virkemiddel, men det bidrar til at tekstene er ganske tunge å dykke ned i. Heller ikke innholdsplanet er  umiddelbart inviterende. En tekst som Forfall (samlingas lengste) er ei  tankevekkende og ganske fæl historie om hvor galt det kan gå når en kommer skeivt ut. Den er presentert som et stykke moderne folklore, som pubunderholdning, og (under tvil!) er dette et vellykka grep.

Neppe ei bok for litterære øvelseskjørere!

(Ei)

Gunnar Høgstmyr (f.1987) : Gi meg et sverd (debutroman). Gyldendal 2011

Blindernstudentene Frank og kjæresten Cynthia, som tilsynelatende lever et normalt studentliv med lesesaler, øl og diskusjoner, danner en terrorgruppe.

Vi blir ikke godt kjent med hovedpersonene, de fremstår som "stemmer" som ønsker å angripe det bestående, maktmenneskene som de oppfatter som fiender og som de mener hjernevasker befolkningen og forteller oss hva vi bør mene!

Dette gjelder professorer, andre akademikere og antirasister, og de starter en likvidering av disse.

De utvikler seg til lystmordere og sadister. Ikke en dårlig skrevet bok, men ekkel og ubehagelig! Vet ikke hvem jeg ville anbefale denne til!

(ELR)

Geir Olav Jørgensen: Helmers reise, 1979 (roman).  Cappelen Damm 2011.

Dette er tredje romanen til forfattaren, som er fødd i 1971.

Hovudpersonen Helmer er ein godt vaksen livskunstnar, altmuligmann, skjørtejeger og grublar. I boka tar han farvel med sambuaren Judith. Han laster opp pick-upen og legg ut på jakt etter arbeid og eventyr. Miljøet i boka er ei blanding av Amerika og Norge, Helmer står med eine foten godt planta i det rotnorske, den andre har han i ein overvintra hippiekultur. Han strever med å finne ro, han strir med  dårleg samvit og svartsjuke, bakrus og angst. Han har og ei form for religiøs lengt. Alt i alt er han ein ganske plaga sjel.

Jamvel om bakteppet er noko dystert, så er det ein offensiv, erotisk og lys tone i teksten. Helmer er ein friskus og artigkar. Han er ein slik som set spor etter seg der han fer. Og til slutt får teksten preg av legende, Helmer rir inn i solnedgangen.
Dette er ikkje den aller lettaste teksten å bli klok på. Men underhaldande å lese, særleg om ein kjenner att litt av typen Helmer, i seg sjølv eller i andre!

(Ei)

Odd Klippenvåg : Ljublju ( roman). Cappelen Damm 2011

Odd Klippenvåg (f.1951) har siden 1987 gitt ut 18 bøker, hovedsakelig romaner og noveller.

Hovedpersoner i denne boken er journalist Sander og sauebonde Gjermund, naboer og barndomsvenner. Handlingen foregår i Lofoten. Sander har vært i Murmansk og forelsket seg i Tatjana, som blir med han hjem og de gifter seg.

Sander er veldig politisk engasjert og eventuell oljeboring utenfor Lofoten opptar han mye. Dette preger også boka.

Vi får i første del av boka sett verden gjennom Gjermunds øyne, så er det Tatjanas tur og deretter slutter boka med Sander som jeg-person.   Sander rammes av en bilulykke kort tid etter bryllupet og blir lam fra livet og ned. Dette blir en tragedie for det unge ekteparet som ønsker seg barn. Boka handler i stor grad om vennskap, veldig varmt og nært beskrevet.

Gjermund stiller opp etter ulykken og hjelper sine venner med å bygge om huset. Deretter vil han også prøve å hjelpe til for vennen når det gjelder ekteskapelige plikter. Boka har en ganske så spesiell slutt som jeg ikke helt er med på!  Men den er absolutt verd å lese, godt språk og og flott beskrivelse av nordnorsk natur.  Grunntonen i boka er vennskapet mellom Sander og Gjermund og hvor langt man kan være villige til å strekke vennskapet. Ljublju, tittelen, betyr visstnok kjærlighet.

(ELR)

Steve Leirvik : Jeg så verden for tidlig (roman). Oktober 2011.

Forfattereren  er født i Hammerfest i 1977 og debuterer med denne romanen.

Dette er ei  bok med far/sønn-tema. Benz bor med sin mor i en småby med en stor

fabrikk, reinsdyr i gatene og midnattsol. Før bodde de på ei lita øy i sju år, men hans mor mistet livsgløden hun før hadde i seg og de flyttet til byen. Vi møter en sårbar gutt bak et tøft ytre som ser sin

mor med ”vakre øyne” og er på leting etter en far. Hans bror reiser bort for å søke ei bedre framtid . Benz har to slags fedre, Den Gamle Hunden, som rømte fra dem for flere år siden, og Det Tomme Blikket som ble hans stefar da

hans mor giftet seg igjen.  Ingen av dem er noen god far! Den første alkoholisert og full av sinne, den andre fraværende og han flytter også fra dem etterhvert.

Benz har bare en kamerat og de to er forelsket i samme jente.

En slags oppgitthet preger boka, Benz tar armhevinger for å døyve problematiske tanker, og de er der ofte, så det blir mange push-ups.

Miljøskildringa er fin og språket er frodig. Det er også poesi i språket når Benz snakker med vinden og sola. Vi tror på hovedpersonen, men blir ikke så godt kjent med han.

Dette er ei bok jeg gjerne anbefaler til mange, men ikke til dem som ønsker action, til det er den litt for ”stillestående”!

(ELR)

Lars Lenth : Den norske pasienten (roman) Kagge forlag 2111

Lars Lenth (f. 1966) har gitt ut flere bøker om fluefiske. Han debuterte skjønnlitterært i 2007 med ”Den samme elva”.

Denne romanen, med handling fra Bærum, starter med at trygdede og skilte Trond Bast fisker utenfor Fornebu. Det går greit helt til han får en død polakk på kroken, en som tydelig er drept. Nå kommer vi i kontakt med Bærums skyggeside, en tidligere advokat Leo Vangen, og en korrupt forretningsmann Terje Klavenes . Sistnevnte misbruker østeuropeiske arbeidere i jobben med storstilt utbygging av leiligheter på gamle Fornebu flyplass. Vi kommer inn i en verden med kokain, speed og valium.

Dette er ikke en krimroman, selv om den innbefatter en rekke grusomme mord. Det handler også om golf og fotball  (Stabekk).

Et kanskje litt for stort persongalleri, men ei morsom bok med godt  språk og med mange artige beskrivelser. Tok meg i å humre og le underveis, selv om det hele ikke var komisk, men heller tragikomisk!

(ELR)

Mari Lindbäck: Jeg har ganske rolige hender (roman). Tiden 2011.

Lindbäck (f. 1973) debuterte med romanen Balladen om Jenna i 2004.

Debutromanen hadde sorg som tema, og foreliggende tekst beveger seg i det samme landskapet. På dramatisk vis får hovedpersonen ei tragisk ulykke tett innpå livet i starten av boka.  Og resten av romanen dreier seg om hvordan hun mestrer livet de nærmeste månedene etter dette. Det er ingen åpenlys sorgreaksjon, snarere ganske tunge atferdsforstyrrelser av mer diffus karakter. Etter hvert blir det klart at minner fra barndommen har stor betydning for måten hennes å oppleve tapet på. Teksten viser eksempel på at tilsynelatende uskyldige episoder kan bite seg fast i barnesinnet, og prege følelseslivet i lang tid. Det er uklart hvor egentlig uvørent de voksne har opptrådt i dette tilfellet, og hvor mye som har fått spinne fritt i barnefantasien. Uansett synes et varsko å være på sin plass!

Boka er på 170 lettleste sider, korte, episodiske kapitler, konsist og enkelt språk. Jeg- personen er ikke helt lett å forstå seg på, men teksten inviterer til funderinger rundt opplevelsene hennes. Både i fortid og nåtid!   

(Ei)

Heidi Linde: Nu, jävlar! (roman).
Gyldendal 2011

Linde (f. 1973) har et blandingsforfatterskap bak seg (barn/ungdom/voksen). Under bordet (2000) huskes som ei fin fortelling om unge voksne jenter og om valg en står overfor i livet.

Foreliggende bok er den størst anlagte teksten hennes til nå. Tittelen er spenstig, på omslaget er den gjengitt i geriljabroderiform, og dette slår an ei forventning om en faenivoldsk grunntone. Men dette slår ikke til i særlig grad. Stort sett foregår handlinga i kongsvingertraktene, i en hverdagsrealistisk stil. Det er mange personer og navn i boka, og det er flere av dem som slåss om oppmerksomheten. Miljøet rundt den gravide tobarnsmora Terese er like spennende som de mer brautende bensinstasjonsscenene. (Kanskje er Heidi Linde best på kvinner?!). En god del av stoffet synes jeg ikke hever seg over det gjengse. Noen av de viktigste personene er ikke alt for spennende å følge, og forholdet mellom dem (som for eksempel kjærester som glir fra hverandre) likedan. Ganske flittig bruk av rocketekstsitater (Metallica aller mest!) synes jeg heller ikke fungerer noe særlig. Men skarpe detaljer og originale anslag finnes også. Som hun som har resignert i hverdagslivet sitt, og som lever ut et fantasi- bestevenninneforhold til Sonja, dronningen!

Noen uavklarte tråder henger igjen når teksten ebber ut. Slik skal det nok være. Boka er grei å lese, men de høye forhåndsforventningene ble ikke helt innfridd.

(Ei)

Ellisiv Lindkvist : Tørst (roman). Cappelen Damm 2011

Ellisiv Lindkvist (f. 1973) debuterte med samlingen ”Alt jeg skriver er sant” i 2007. Tørst er hennes første roman.

Kristin og Verena vokser opp på 80-tallet, på et lite sted i Nord-Norge. De er nære venner, oppdager seksualiteten og hverandre og har begge drømmer om å bli kunstnere. Hovedpersonene er veldig ivrige etter å bli voksne og er tørste på livet.  Etter videregående flytter de til Oslo og deres veier skilles for en stund. Verena lykkes som skuespiller, spiller i film og får også utgitt bok. Hun er dessuten pen og blir kjendis. Kristin, som bare drømmer om å bli forfatter, går ensom og pengelens rundt i Oslo og strever veldig med tilværelsen. Ettersom hun ser Verenas vellykkethet, føler hun seg enda mindre verdt selv.  Men for Verena blir det ikke bare lykke. Hun blir bedratt, blir gravid og tar abort. Men det som virkelig blir et vendepunkt for henne er at en søster tar livet sitt. Dette er fryktelig tungt for henne. Kristin blir den som trøster, men hun har også psykiske problemer og tenker tanker om selvmord selv.

Boka kommer inn på mange aktuelle og alvorlige problemstillinger som unge kvinner møter. Den handler også mye om kropp og, å ikke være fornøyd med seg selv. Hovedpersonene møter mange gjenkjennelige utfordringer som spesielt unge voksne kvinner vil kjenne seg igjen i.

(ELR)

Lorentzen, Jon O.: Cafe’ Gibraltar (roman) Wigestrand 2011

Lorentzen (f. 1950) debuterte  med romanen “Den symmetriske tvillingen” i 2004.  Gjendiktet i 2008 dikt fra spansk av dikteren Jose’ Marti fra Cuba. Filolog fra Egersund.

Hovedperson i boka er Aristoteles Kalk. Han er norsklærer og blir oppsagt fra jobben etter en voldsepisode. Han flykter samtidig fra et kjærlighetsløst ekteskap og bosetter seg som vaktmester på en nedlagt sildoljefabrikk der han tenker å få fullført boka han lenge har arbeidet med. Det blir ikke slik han tenkte.

Et kriminalmysterium   dukker  opp og blir ei egen fortelling i romanen. Vi følger Kalk fra en liten by i Norge til bl.a. Hebridene og Cuba. En reise der det faste klientellet på Cafe’ Gibraltar i kystbyen han bor i  og forfatteren Robert Brautigan også har roller. Forfatteren refererer også til bl.a. Shakespeare, Rolling Stones og Led Zeppelin.

En litt krevende bok både når det gjelder språk og utvikling,  men ganske spennende når man først kommer inn i den.  På grunn av alle referansene til navn og personer, passer den nok best for voksne lesere.

(ELR)

Arne Lygre: Jeg forsvinner (skuespill). Aschehoug 2011.

Dette er 7. boka til Lygre (f. 1968) etter at han debuterte i 2004. Dramatikk (skuespill) utgjør et tyngdepunkt i produksjonen hans til nå.

Dette stykket handler om mennesker i krise. Til å begynne med får vi inntrykk av at det dreier seg om vanlige velstandslidelser, som ensomhet, kjedsommelighet, tomhet. Men så vider perspektivet seg ut, og smerten knytter seg til ulykker, katastrofer, krig, forfølgelse m.m.

Historiene veves delvis inn i hverandre, og dialogen refererer til tilstander som kan gjelde både hovedpersonene og tredjepersoner. Dette blir ganske komplekst, og som leser lurer en på om det finnes en kode som bør knekkes for å se dramaet klarere. Eller om det er tilstrekkelig at en aner sammenhenger som strekker seg gjennom det allmennmenneskelige, fra stua og ut i verden.

Dette er en veldig typisk scenetekst. Replikkene og tankene er stilisert, språk og dialog  er ikke sånn som folk uttrykker seg til hverdags. Som lesestykke er dette en krevende tekst, som skildrer lidelse, redsel, utrygghet. Vi savner formidlinga når vi leser, og tør antyde at i dette tilfellet er skuespill best på teater!

Ulf-Arvid Mejlænder: Bestilling ved stengetid (roman). Snøfugl 2011.

Mejlænder (1957) har gitt ut en voksenroman, ei ungdomsbok samt faglitteratur tidligere. Han har ellers bakgrunn fra avis- og bladpresse. Handlinga i denne boka (over 400 sider) er lagt til et slikt miljø. Hovedperson nr. 1 er seniorreporter med ansvar for kjendisstoff i et ukemagasin i tilnærma samme gate som Se og Hør. Han har rause, romslige arbeidsforhold, og røkter fagområdet sitt gjennom mange og lange representasjonsopphold på diverse etablissementer i Oslo. Han kan faget sitt, men fysisk har han passert toppunktet for noen år siden. Den andre hovedpersonen har det litt på samme måte. Han er artist, med en viss suksess for et par tiår tilbake. Nå (i våre dager) ønsker han seg tilbake i rampelyset, men den veien er lang og kronglete.

Mejlænder skildrer dette miljøet med sikker innsidekjennskap (han opptrer til og med i egen person i en bar-scene i boka!). Vi føler vi får et godt og troverdig inntrykk av en verden som vi bare kjenner fra utsida. Strategier for hva som skal til for å selge godt i løssalgsmarkedet blir beskrevet i detalj, og kjendismiljøet (der mange kjente navn er skrevet inn) kommer ikke særlig flatterende ut. Boka har snert, er godt skrevet, og bør være morsom å lese for noen og enhver! Og antakelig enda morsommere for lesere som kjenner miljøet bedre enn oss, eller som har en viss gange i Oslos uteliv. – Forresten ender ikke alt lykkelig til slutt heller.    

(Ei)

Enel Melberg: Separator. Samlaget, 2011

Den estisk-svensk-norske forfatteren Enel Melberg kom til Sverige fra Estland i 1944. Det var etter den russiske invasjonen at familien kom seg til Sverige, og forfatteren var bare ett år da hun kom dit.

Separator er en biografisk roman, der forfatteren skildrer hvordan det er å komme fra et annet land med en annen kultur og språk. Boka er i to deler, der den første delen er en blanding av fakta om Estlands historie, estiske eventyr og sagn og forfatterens familiehistorie. Hun beskriver også hvordan det var å vokse opp i Sverige som estisk flyktning. Hun beskriver det estiske miljøet, behovet for å holde på språk og kultur i flyktningetilværelsen. Språkets betydning har stor plass i boka. Forfatteren sier at hun ikke føler seg hjemme verken i det estiske eller det svenske språket, noe jeg tror at mange flyktninger opplever. Særlig de som flykter fra hjemlandet i ung alder.

Den andre delen av boka synes jeg blir litt for mye av det gode. Jeg likte best den første delen av boka, der en får et innblikk i Estlands historie og hvordan det kan være å komme som flyktning til et annet land.

Forfatteren har utgitt flere bøker på svensk som er oversatt til norsk. Denne boka er skrevet på nynorsk.

(ks)

Sondre Midthun : Kom aldri  nærmere (roman) Cappelen Damm 2011

Sondre Midthun (f. 1986) debuterer med denne boka, som er den sjette i en serie ”20 under 30”.

Dette er enda en bok om komplisert far/sønn forhold og en uberegnelig og kanskje schizofren far. Boka starter med at faren drukner sønnens elskede hund som han har hatt så lenge han kan huske. Det dreier seg om en liten familie, far, mor og sønn. Vi ser verden gjennom guttens øyne og vi får barndomsskildringer som er utrolig vonde.

Faren vil være kamerat med gutten når det passer han, samtidig er gutten veldig redd han! Faren prøver å overbevise sønnen om at den syke mora bare er innbilt syk! Hun dør tidlig. Gutten kan ikke glemme hunden. Om nettene sykler han til tjernet der hunden druknet og har med mat og hundfløyte. Han kan ikke fatte at den er borte!  Han har bare en venn og til denne kan han ikke fortelle om hva faren gjorde med hunden. Denne vennen og hans familie er de eneste trygge holdepunktene i  livet hans.

Etter barndomsskildringene kommer en slutt der gutten kommer tilbake til faren for å ta et oppgjør etter mange år uten kontakt.

Et enkelt og nydelig språk gjør boka til en leseropplevelse. Vonde ting blir ikke ”utbrodert” , men sagt på en fin måte. Anbefales!

(ELR)

Hilde Myklebust: Glødepunkt (roman). Samlaget 2011.

Før dette har Myklebust (f.1979) gjeve ut to diktsamlingar og ei barnebok. Glødepunkt (230 sider) er første romanen hennar.

Handlinga er lagt til ei sunnmørsbygd på 1980- talet. (Stor likskap til Vanylven, heimkommunen til Myklebust). Særeigent for denne staden er at det finst drivverdige forekomstar av det ettertrakta mineralet olivin. Derfor er det eit blanda næringsliv i bygda. Her er både tung industri og utskipingshamn, i tillegg til dei tradisjonelle primærnæringane.

Profitthungeren til industrien et seg inn i landskapet. Gardar må avviklast, balansen i tilveret kjem under press. For å halde tempoet i produksjonen oppe får bygda tilsig av finske gjestearbeidarar. Dette fører både liv og uro med seg.

Guttorm og Margunn står med ein fot i gardsdrifta og den andre i industrien. Dei når ikkje fram til kvarandre med det beste i seg. Det er dette som er rammeforteljinga i romanen, og ho utvikler seg på dramatisk vis.

Detaljerte skildringar av industriarbeid er ikkje vanleg kost i litteraturen no om dagen. Dette, kombinert med ein var og lyrisk prosa, gjer at denne romanen har stor aksjonsradius. Dels er det noko syttitals over han, med innslaga av arbeidardikting og rå kapitalisme. Men tyngst veg likevel avsløringane av kor hjelpelaus ein blir når kjærleiken tapar grepet.

(Ei)

Marit Opeide: Glitre. Aschehoug, 2011

Den femtini-årgamle Margareta går på toget uten annen bagasje enn en håndveske. Når hun går av toget i Hokksund, går hun innom bruktbutikken og kjøper det hun trenger for å leve et selvstendig liv i skogen. Utstyrt med et kart over Finnemarka begir hun seg av sted og finner et tomt hus ved innsjøen Glitre som hun flytter inn i.

Det virker som at Margareta flykter fra noe/noen, og ved å leve et eneboerliv vil hun bevise for seg selv at hun er ”sterk og myndig”. Hun går til Hokksund for å skaffe seg informasjon på biblioteket om hvordan man kan lære å leve i pakt med naturen. Hun kjøper fiskeutstyr og gevær for å kunne skaffe seg mat.
På sine streifturer i naturen oppdager hun at hun ikke er helt alene. Noen eldre karer treffes på en nedlagt gård for å dyrke motorhobbyen sin, og på en annen fraflyttet gård bor det enda en eneboer. Margareta oppdager også at det er noen som driver alternative kurs på et småbruk i nærheten, der en sterk leder ser ut til å ha mye makt over deltakerne. Margareta følger med på det som skjer fra en observasjonspost og kjenner igjen noen av mekanismene fra sitt tidligere liv.

Gjennom noen opplevelser i skogen oppdager Margareta at hun må lære seg å be om hjelp når hun trenger det.

En godt skrevet bok som minte meg litt om ”Doppler” av Erlend Loe, men som var ganske annerledes etter hvert.

(ks)

Øystein Orten: Sjabervik (noveller). Samlaget 2011

Øystein Orten (1962) har gitt ut dikt, romanar og sakprosa etter at han debuterte i 1995. Og no: noveller.

Tekstane i denne samlinga har til felles at dei hentar handling frå den oppdikta sjøbygda Sjabervik, som vi må tenke oss høyrer heime i ein fjord på Sunnmøre. Innhaldet er ordna kronologisk etter tid. Første teksten er tilbake i 1835, vi møter den trassige husmannen Angell, som kjem i gapestokk for å ha skjelt ut ein representant for makta. I dei siste innslaga er vi oppe i vår eiga tid, og det har kome tamilar til Sjabervik.

Imellom ytterpunkta møter vi mest jamne folk i kamp og strid. Sjukdom og sjøen tek liv, og vi høyrer mykje om motsetnader i tilveret- mellom  øvrigheit og allmuge, herre og undersått, attrå og disiplin. Nokre av personane dukkar opp i fleire tekstar. Jamt over er mykje stemt i moll, det er meir problem og  sakn, enn latter og glede. Livet tar ikkje heilt laust.

Novellene har vekslande form (skrivelser, dagbok, reiseskildring), og språket er tilpassa etter dette (innslag av riksmål og embetsspråk). Men mesteparten av tekstane er på nynorsk, og ofte friskt krydra med sunnmørske ord og uttrykk.

Finns det typiske novellelesarar? Sjangeren ber ofte om ein eigen leserytme, og alle har han ikkje inne. Sjabervik er ein original vri. Samlinga er meir variert i form enn i innhald. Her finns mange lågmælte og vare kjensler. Eg likte dei lysare innslaga best. Som teksten Alle hendene i dalen, ein folkeleg årskavalkade i dagboksform. Og sjølvmeldinga til Jonni Støa, ferjematrosen!

Edy Poppy: Sammen.Brudd (Noveller) Gyldendal, 2011

Da Edy Poppy, f.1975,  som er et psevdonym, debuterte med romanen ”Anatomi.Monotoni” i 2005, vakte boka betydelig oppsikt. Som i debutboka er erotikk et viktig tema i novellesamlingen ”Sammen.Brudd”. Den erotikken Edy Poppy beskriver er til tider frastøtende og destruktiv, og har lite med kjærlighet å gjøre.

De sju novellene handler alle om parforhold, om forskjellige måter å være sammen på, bryte med hverandre og få sammenbrudd på. Flere av dem handler om menn som blir forlatt. Personene i novellene er preget av forvirring og rastløshet, noe som gjør at de ikke klarer å fortsette i parforholdet.

Språket i novellene likte jeg godt og novellesamlingen anbefaler jeg de som ønsker å få et innblikk i menneskesinnets mange irrganger.

(ks)

Egil Postmyr: Drapet på Austrått. Martin Tranmæls nedtegnelser (roman). Communicatio 2011.

Forfatteren er født i 1958, og han debuterer med denne boka.

Teksten befinner seg i nærheten av det vi  kaller for dokumentarroman. Boka tar utgangspunkt i virkelige hendelser fra Ørlandet på Fosen i Sør-Trøndelag: Jula 1899 ble en ungdom skutt og drept av en godseier. Utløsende faktor var lokal uenighet om bruksrett til veier i nærmiljøet.  Martin Tranmæl var på denne tida ung journalist i Trondheim, og det er gjennom han at historia blir fortalt. –Et djervt grep!

Personskildringene er stort sett prisgitt dikterisk frihet, ellers støtter teksten seg på samtidig arkivmateriale og  pressedekning. Fortellinga gjør stort vesen av at den radikale trondheimsavisa Ny Tid (som Tranmæl representerte) nærmest snudde ryggen til hendelsene.

Denne historia er lite kjent, men fortjener å bli det. Rettsaken etterpå er eksempel på klassisk klassejustis. Samtidig blir skuddene på Austrått nesten som et symbolsk startsignal for den politiske arbeiderbevegelsens reisning i Trøndelag og i landet for øvrig. Som lokal historie/arbeiderhistorie  er dette spennende stoff. Lesere for øvrig bør i utgangspunktet ha såpass ballast at de kan plassere Tranmæl i norgeshistoria  for å ha stort utbytte av teksten. Jeg kunne ha tenkt meg et litt mer dokumentarisk preg over boka. For eksempel ville et detaljkart over Austrått og området rundt ha vært til nyttig støtte under lesinga.

PS Drapsmannen, Johannes Heftye, er også en kjent historisk person. Ikke minst som tindebestiger. De fleste som har vært på Store Skagastølstind har tatt seg opp den renna som bærer navnet hans!

(Ei)

Olav Løkken Reisop: Pastisj. Flamme forlag, 2011.

Det er mye ved denne boka som er problematisk å forholde seg til! Forfatteren er født i 1980, oppgis det på smussomslaget, som også har tittelen utstyrt med et 1-tall bak. Og hva slags navn er Reisop? Er det på ordentlig? Det er ikke akkurat markert med styrke i Norsk Etternamnleksikon eller i telefonkatalogen. Pastisj- tittelen inviterer også til vaktsomhet og lagdelt leserstrategi. Jo mer du gjennomskuer, jo mer vellykka blir opplevelsen?

Boka (330 sider) består av 10 tekster av forskjellig slag. Noe tradisjonell kortprosa, et par bolker presentert i dramaform, en har dagbokform og en annen består av epostdialoger. Begge de to siste er presentert omvent kronologisk.

Utøvende kunst/skapende aktivitet er et tema som går igjen: Litteratur og forfattere,  arkitektur, artister, skuespillere, film og teater.  

I noen av tekstene er ”bakteppet” ganske lett å se (som forfatteren Dag, på jakt etter slangeskinnsko i Berlin, i den første teksten!). De to dramatekstene er også ganske fornøyelige: Et pludrende portrett av Ullmann/Bergman, der også Lars Trier og Woody Allen inngår. Den andre driver herlig ap med Skavlan/Bokbad/Litteraturhuskulturen.

Personen Olav går igjen i flere sammenhenger, også med forfatterens fulle navn i et par av tekstene. Som i den siste, der OLR opererer i heftig homoerotisk tospann med Jonas Wergeland, ”Norges kanskje største kjendis”. I et par andre sammenhenger bobler det alt for mye over, i fascinasjon for amerikansk populærkultur. Forfatteren skriver gjennomført Holliwood, og vi blir introdusert for autentiske skikkelser som vi aldri har hørt om (og heller ikke vil bry oss om å stifte nærmere bekjentskap med). Som mange andre har vi heller ikke hørt om tilfellet Christopher McCandless før.  Denne saken er en bærende ingrediens i bokas andre tekst. Etter internettsnoking har vi fått litt nødvendig oversikt, og ser parallellen til Olavs ødemarksopphold ytterst i Lofoten.

Vi får også være med på dødsleiet til superartisten Farruch Bulsara. Hvis leseren ikke klikker umiddelbart, er det hjelp å få underveis. Ellers må internett til pers igjen!

Noen av tekstene kan vanlige lesere ha utbytte av. Men jeg synes denne boka bærer preg av å være skrevet av en flinkis, for flinkiser. Den er heller ikke lett å beskrive for en ordinær stakkar!

(Ei)

John Erik Riley: Heimdal (California) (roman). Tiden 2011.

Forfatteren er født (1970) og oppvokst I USA, men har seinere bosatt seg i Oslo. Han har skrevet flere bøker tidligere, både skjønnlitteratur og sakprosa.

Dette er ei monsterbok! Nesten 900 sider, og i praksis er den enda mer omfangsrik. Riley har også tidligere vist seg som en fotnoteterrorist, og i denne boka utgjør fotnotetekstene (plassert bakerst) over 100 sider, i mindre skrift enn ”hovedteksten”.

Hovedpersonen i boka opererer med flere forskjellige navn. Han har vokst opp (som forfatteren) i USA, der familien har vært del av en militant miljøpolitisk bevegelse. Siden flykter han til Norge. Her slår han seg opp (med navnet Balder Mehamn!) som matkjendis og kulinarisk ideolog.  Og dermed er han en person å virkelig regne med i det postmoderne Norge rundt millenniumsskiftet. Presset blir imidlertid stort, han får en kollaps foran åpent kamera, og går atter i skjul. Så sluttes sirkelen, og han returnerer til USA.

Det krever stor grad av besluttsomhet å komme seg gjennom denne teksten, den er arbeidsom å lese. I tillegg til de hyppige fotnotene (ofte mange sider lange), brytes teksten opp av sider med forskjellige teksteffekter og fotografier, og minst 12 sekvenser med ”Letters from Cordelia” (exkjæresten) oppleves lett som utfordrende/utmattende lesing. Særegent for boka er også at en ikke ubetydelig tekstdel er på engelsk. Leseren må beherske dette språket temmelig bra for å ha utbytte av romanen.

Mye virker flytende og pratsomt i denne mursteinen, men den har også atskillig substans. Boka gir ei skolert, snertende og kritisk skildring av mediesamfunnet vi lever i, i trivialitetenes tidsalder. Det er også mange godslige spark til det ”norskamerikanske” i USA.

Jeg ser ikke bort fra at Heimdal (California) har potensiale som kultbok, og da helst blant oppvakte unge voksne med tydelig elektronisk plattform i hverdagene sine!  

(Ei)

Ingvild H. Rishøi (f.1978):Historien om fru Berg(Noveller). Gyldendal 2011

Dette er en liten bok, men den gjør et enormt inntrykk.. Fem historier om barn og unge voksne.

Tittelhistorien handler om et barns forventning, og kjærlighet til en mor som har det vanskelig.. Om det et barn ikke kan forstå. Det er så sårt, så sårt..

Trylle bort mennesker: Lillesøster blir tryllet bort av de ”store guttene” . Her må det leses mellom linjene.. Sett gjennom storesøsterens øyne får vi vite at årene går, og lillesøster svinner bort..

The life and death of Janis Joplin: Ung jente med en trist historie, får en dag vite at hun er helt lik Janis Joplin. Dette tenner et nytt håp for et bedre liv..

Det som lyser: Richard og Marius er brødre, sterkt knyttet til hverandre. Men en sommer forandrer alt seg.. Marius blir et fortvilt vitne til at Richard forvinner inn i en tung depresjon..

Jentene mine: Denne begynner godt: Gutt møter jente. De flytter inn i rekkehus, og får etter hvert to døtre.. Far(som er forteller av historien) er meget lykkelig..  Men da barn nummer to er på vei, ”forsvinner” mor inn i en depresjon. En fortvilet far innleder etter hvert et forhold til den mystiske Katja.. Selvsagt med tragiske følger.

Novellene er nydelige, men akk så såre. RIshøi skriver vakkert, og griper meg  hardt. Man kjenner så sterkt smerten til hovedpersonene.. Anbefales på det varmeste

(AC)

Tonje Røed: Skjønne utsikter (roman).
Oktober 2011.

Røed (f. 1972) har tidligere gitt ut to bøker (noveller og roman) som begge sto seg godt. Den siste kom i 2001, så dette er ikke en forfatter som publiserer i utide!

Handlinga i denne romanen er lagt til Venezuela, der et norsk oljeselskap (Noroil) har omfattende interesser. De norske ansatte lever i en beskytta velstandstilværelse, og det er dette miljøet vi møter i romanen. Og særlig de hjemmeværende hustruene, som slår tida i hjel med omfattende selskapelighet, kurtise, shopping, kafebesøk, plastisk kirurgi  og generell dank. Tjenerskap og privatsjåfører utfører grovarbeidet. Skjønne utsikter er imidlertid en tittel som rommer tvetydighet og en dose usikkerhet, og dette slår ut i full blomst i sluttfasen av boka.

Venezuela styres gjennom den radikale politikken til president Chavez, som bl.a. truer den norske tilstedeværelsen (og livsstilen). Styresmaktene står derfor ikke høyt i kurs. Men sympatien snur nesten når opposisjonens generalstreik lammer landet, og forsurer hverdagen.

Vi tror gjerne på miljøskildringa i denne teksten. Den preges av en dominerende etnosentrisk tankegang, som avdekkes i klart og tydelig språk. Hovedpersonen Emma er imidlertid så endimensjonal i hele sitt vesen at hun blir mer av en parodi enn et troverdig menneske. Det er ingen motstand i denne figuren, hun blir for tydelig tilrettelagt!

Likevel: Godt skrevet, lettlest og tankevekkende roman!

(Ei)

 Lars Ove Seljestad : Fjorden (roman). Aschehoug 2011.

”Eg er den første som vaknar. Tindrande lysvaken ligg eg i senga og tenker på det som ligg framfor meg. Far og eg skal hente båt. Berre eg og han.”

Dette er starten på eitt av kapitla i romanen Fjorden av Lars Ove Seljestad. Guten som vaknar er åtte år, og alt han opplevde på ekspedisjonen for å hente båt står tydeleg for han, når han som middelaldrande mann sit på sjukehuset ved senga til den døde faren. Han reflekterer over kven faren var, og over far-son-forholdet, som aldri var nært, bortsett frå kanskje når dei var toeine på sjøen.  Han saknar faren og har alltid sakna han. Samtidig ser han på sitt eige liv og forholdet han har til sine eigne sønner, og kjenner på at han har kome til kort.

Romanen er ei blanding av forteljing og refleksjon. Tema er eksistensielt og det kan høyrast tungt og sårt ut. Det er det, men når det er skrive så bra som Seljestad har gjort her, så blir det også fint å lese. Det kjennest ærleg og truverdig, og språket, som er nynorsk,  er enkelt og godt.

Fjorden er den tredje romanen av Seljestad. Debutromanen Blind (2005) fekk mye omtale som "klassereiseroman" og "manneroman".

(LV)

Sigrun Slapgard: Paradishagen (roman). Samlaget 2011

Sigrun Slapgard er journalist og har gitt ut fleire bøker, men ”Paradishagen” er hennar skjønnlitterære debut.  Som i dei andre bøkene nyttar forfattaren nynorsk.

Hovudpersonen i boka, Julie, dreg til Østerrike på jakt etter opplysninger om klosterbibliotekaren Kurt Leonard. Han var ein venn av familien som innimellom kom til Norge på besøk da ho var barn, og Kurt og Julie har også hatt kontakt etter at ho vart vaksen. Før Kurt Leonard døydde senda han ei bokpakke til Julie med oppteikningar om livet sitt. Gjennom desse oppteikningane, og ved at Julie driv research i Østerrike blir historia til Kurt gradvis avdekka. Det viser seg at han var okkupasjonssoldat i Finnmark under krigen, og at han har nærare band til Julies familie enn ho har visst om. Han har hatt ei  kjærleikshistorie med ei jente på staden der han var stasjonert, men dette har familien fortia etter krigen. Fortiing er eit viktig tema, da forfattaren også skriv om korleis byen der Kurt levde livet sitt, har fortia og ”gløymt” den lokale krigshistoria, og at det låg ein konsentrasjonsleir der.

Romanen vekslar mellom Julie si historie og oppteikningane. Dette kan vere litt forvirrande før ein kjem inn i det. Det tek også litt tid før historia kjem skikkeleg i gang, men etterkvart blir det meir og meir spennande å få avdekka kva som skjedde med det unge paret, og kva det er som har gjort at Kurt valde å isolere seg i klosteret. For meg personleg var glimt frå Julie sin  oppvekst også spennande, da eg har vakse opp på den same plassen som forfattaren og kan sjå at ho brukar element av si eiga familiehistorie.  Kva som er dikting og kva som verkeleg har skjedd er likevel åpent.

Det kanskje mest interessante ved romanen er at den gir ei anna vinkling på krigshistoria enn det vi vanlegvis får presentert. Vi ser krigen frå ein ung, ikkje spesielt krigersk, tysk soldat sin ståstad og får innblikk i at ikkje alt var svart/kvitt i kontakten mellom okkupantar og dei okkuperte. Romanen er ei antikrigsbok, og kan appellere også til ungdom.

(LV)

Pål Sletaune: Babycall (filmmanuskript). Kolon 2011.

At film og litteratur kan spille på lag er ikke noe nytt. Tradisjonelt har dette foregått sånn at noen i filmleiren har lest noe (for eksempel en roman, novelle, skuespill) som har fanga interessen. Så er det blitt film utav det. Dette bildet er ikke lenger så ensarta, noe som denne utgivelsen er et (av stadig flere) eksempel på. Det er lite tvil om at i dette tilfellet er filmen Babycall hovedproduktet. Papirutgaven er et biobjekt.

Denne boka er innkjøpt som skuespill. Og det er opplagt at teksten ligger nærmere skuespillsjangeren enn prosateksten (uten på noen måte å være et skuespill!).  Isteden for replikker er det stadige sceneskifter, ofte i et ganske hesblesende tempo. Vi tenker kamera mens vi leser. Boka (og filmen) handler om ei ung mor, i skjul eller på flukt fra noe. Teksten klarer nok å formidle uhyggefølelsen i denne tilværelsen, men jeg tipper at filmen har overtaket når det gjelder virkemidler for å få fram dette. I tillegg er teksten utfordrende på den måten at det er vanskelig å komme til bunns i hva som er reelle hendelser, og hva som er resultat av den sårbare mora sine forestillinger. Det kan godt være at dette er tilfellet når en ser filmen også.

Teksten står til dels på egne bein som psykodrama. Men for de fleste vil den nok ha størst nytte som supplement til filmopplevelsen. Så er spørsmålet om en skal se eller lese først!?

Uansett virker det som om sammenlikning av film og litteratur er i vinden som pedagogisk grep. I denne sammenhengen har nok denne boka sine brukergrupper. 

(Ei)

Ingvild Solstad-Nøis: Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit (roman). Oktober 2011.

Debutbok på 220 sider, fra forfatter født i 1973.
Hovedfigurene i denne boka er to voksne døtre (i 30- åra?) og deres mor. Faren/mannen i familien er nylig død, og det er tilværelsen i kjølvannet av dette vi hører om. Balansen i familien er forandra, forholdet mellom mor og døtre (og døtrene imellom) er ute av likevekt. Den ene søstera (fortellerstemmen) er enslig, den andre har mann og barn. Ingen av kjernepersonene takler situasjonen på noen overbevisende god måte, stemninga er labil og avventende. Som lesere er vi vante med å feste lit til jeg- personen. I dette tilfellet er vi utrygge på henne, vi er ikke sikre på at hun er til å stole på! Det er hun som prøver å løfte fram  minnet om faren. Det forekommer noen bisarre tildragelser i teksten, det er åpent om alle disse er fantasi eller virkelige hendelser/handlinger.

På det psykologiske planet er dette en ganske spennende tekst! Jeg tror den er ei god lesesirkelbok. Her er mye å diskutere!

(Ei)

Rune Berglund Steen: Geriljaliv (roman). Oktober 2011.

Etter diktdebuten i 2009 er Berglund Steen (f. 1974) her ute med sin første roman (240 sider).

Byen er Oslo og året er 1998 og miljøet er hovedsakelig ungdomsavdelinga i et ”grønt” politisk parti med promilleoppslutning. Ungdommen er attpåtil delt i to fraksjoner: For eller mot å kjøre fram cannabislegalisering som hovedsak i den politiske kampen. Jeg- personen Mikael er 19 år og tilhører kretsen av tilhengere. Men ganske pragmatisk, for primært er han  hodestups opptatt av Kaja, den gåtefulle lederen av både ungdomsforbundet og av marihuanafløyen. Miljøet skildres på en fornøyelig måte, Mikael formidler både selvinnsikt og –ransakelse. Politiske ungdomsaktivister fra to-tre tiår tidligere vil sikkert kjenne seg igjen i beskrivelsen av det indre livet i bevegelsen. Sjøl om kampsakene ikke var de samme.

”Che” Guevara er den viktigste ideologiske helten til Mikael. Samtidig møter vi også faren, en skjør middelaldring med svakhet for Merle Haggard. Skildringene av forholdet mellom far og sønn har en annen og varere, mer melankolsk  tone enn den som preger primærmiljøet i boka. Romanen ender ikke idyllisk, og Mikael er mange erfaringer rikere når teksten slipper taket i han. –Ei underholdende bok som bør kunne fenge både unge og nygamlinger!

(Ei)

Torvald Sund: Helg (skodespel). Solum 2011.

Torvald Sund (f.1952) har ei stor mengd bøker bak seg, mange av dei for barn og unge. Han er og ein aktiv dramatikar, men det er ikkje så mange av teaterstykka hans som er kome i bokform.

Miljøet til teksten er eit trøndersk kystsamfunn, og kjernehandlinga er lagt til året 1968. Sildefisket er i ferd med å svikte, og dette fører til utryggleik og framtidspessimisme. Mann og kone er dei to einaste rollefigurane, men også den halvvaksne sonen er skrive elegant inn! Mannen er fiskeskipper, med lange opphald på sjøen. Denne livsstilen tærer på samhaldet i familien, mann og kone finn ikkje tonen så lett. Men mest anstrengt er tilhøvet mellom far og son. Dei to er på kvar sin bølgjelengd.

Helg har vore vist på mange teaterscener, særleg på Vestlandet og i Midt- Noreg. Dette er eit døme på ein rolletekst som er lett å lese (ikkje all dramatikk er det!). Det er mykje tilløp til folkekomedie, med artige miljøteikningar, typar og replikkar. Men det kviler og eit djupt alvor i teksten, og den styrer rett og brått i tragedien.

Eit miljø langt unna Oslo-caféane! Allmenngyldige problem, styrken i teksten ligg i det jamne, kvardagslige. Delar av problematiseringa er kanskje litt vel mykje pålessa. Eit døme på det siste er den homofobien som faren ber fram. -Men det skin lett igjennom at dette er ein effektiv tekst for sceneframføring!

(Ei)

Lars Petter Sveen: Eg kjem tilbake (roman). Aschehoug 2011.

Sveen er fødd i 1981 og fekk Tarjei Vesaas’ debutantpris for novellesamlinga Køyre frå Fræna i 2008.

Dette er andre boka hans. Vi takast med til eit nokså tid- og stadlaust samfunn. Første tanken går til den ville vesten, med lovløyse og fråvær av tryggleik. Snart kjem og andre assosiasjonar: Motorsykkelgjengar, Srebrenica og ikkje minst borgarkrigen i Finland 1918. Bror står mot bror, nabo mot nabo. Auge for auge, tann for tann. Det er ikkje lett å sjå om eine parten er god og den andre ond. Hovudpersonen er ein litt marginal type. Han heiter Lied og driv antikvariatsbokhandel (!). Han søker etter sanning og svar, men om han finn fram blir eit ope spørsmål.

Brutal, mørk og dyster tekst, pakka inn i eit lyrisk språk og med særeigen rytme som kan minne om Carl Frode Tiller. Ei bok som krev sitt, og ikkje ei til å ta med seg på stranda!

(Ei)

Stig Sæterbakken: Gjennom natten (roman). Cappelen Damm 2011

Stig Sæterbakken (1966-2012) har utgitt dikt, fortellinger, essaysamlinger og romaner, samt gjendiktninger av slovakisk poesi. Stig Sæterbakken døde i januar i år. Måneden etter kåret P2-lytterne romanen hans – Gjennom natten – til fjorårets beste.
Tittelen viser til et sitat fra et eventyr jegpersonen i boka diktet til sønnen. Handlingen dreier seg rundt farens sorg og skyldfølelse etter at sønnen begår selvmord.

Som leser forstår man tidlig hva forfatteren vil formidle. Første kapittels beskrivelse av hovedpersonens følelse av tap, nummenhet, ensomhet og bunnløs sorg slår an tonen i boka.
Andre temaer som tas opp er utroskap, forelskelse og spørsmålet om det er realistisk å tro på et normalt, lykkelig liv. Og det tragiske i at man ikke vet hvor stort det man har er, før det er for sent. Det utilgivelige i at man sjøl er årsak til at livet går i svart.  
Gjennom natten er en sammensatt roman. Første del er en realistisk oppbygd samlivsroman, mens andre del kan tolkes som en beskrivelse av en indre prosess hos hovedpersonen. Det gir seg uttrykk i en drøm om å ”ikke forsvinne sporløst, men dukke sporløst opp”. Eller sagt på en annen måte: Bryte alle bånd og ankomme som en fremmed. Med bruk av horrorromanens virkemidler, blir det en fortelling om å oppsøke de svarteste sidene av hva et liv kan romme. Og en stadfestelse av at man ikke kommer unna seg selv.

Sæterbakkens roman har en gjenkjennelig stil og et presist språk. Et verdig punktum for et rikt forfatterskap i et altfor kort liv!

(B.S.)

Marianne Terjesen: For Leas skyld. Cappelen Damm. 2011

Miriam og Peter møtes i Haifa i 1945. Landet som snart heter Israel heter fremdeles Palestina. Mange jøder reiser fra Europa og Miriam og Peter er blant dem. Peter er utdannet arkitekt fra Wien, mens Miriam bare er sytten år og har ingen utdannelse. De har begge reist på egen hånd, mens familiene deres er spredt rundt i Europa på grunn av krigen. De blir kjærester, men alt er ikke like enkelt i det nye landet.

Dette er en roman om kjærlighet, men også en historisk roman. Med bakgrunn i sin egen familiehistorie forteller forfatteren oss noe om hvor vanskelig det var og fremdeles er for de forskjellige folkegruppene å leve i dette landet.
Jeg synes boka var veldig interessant å lese og den ga meg ny innsikt i det kompliserte temaet Midt-Østen.

(ks)

V.S. Tideman: På den andre siden (roman). Oktober 2011.

Dette forfatterpsevdonymet (oppgitt fødselsår 1980) er tidligere registrert med den utfordrende romanen Kockmania inc. Fra 2006.

I årets roman (250 sider) er hovedhandlinga lagt til noen måneder i 1989. Den begavete gymnasiasten Mathias bor i et sterilt og følelseskaldt familieforhold med mor og far, og bestemmer seg for at slik vil han ikke ha det. Han dropper ut av skolen og utvikler en nærmest asosial, nihilistisk livsanskuelse. Dagene tilbringes på biblioteket, i selskap med verdenslitteraturen. I den svenske middelaldringen Sven Åkerberg (en fin romanfigur!) finner Mathias en mentor som duger.

Sammen forlater de Norge, på en togtur som ender opp i Istanbul. En stor del av handlinga utspiller seg der. Miljøskildringene fra denne brytningsbyen er atmosfæriske og sanselige. Matthias dras mot eldre menn, og teksten har et  tydelig homoerotisk nærvær.

Boka er ei fin, om enn ikke udelt behagelig,  leseopplevelse. Teksten har krevende understrømmer. Noe av filosofien kan være at  ytterligheter forutsetter hverandre, som ærlighet og løgn, raushet og smålighet, trofasthet og svik, nytelse og smerte.  Ei gjennomgangshistorie i boka (også markert på omslaget) er om kineseren som på grusomste måte blir torturert til døde, men med smilet på lur. Livet er et spill, ta sjanser, ta konsekvensene!

(Ei)

Mari Ulset (f. 1980): Biltur (debutroman). Oktober 2011

Alma og Eystein bor ensomt til ved havet (trolig på Vestlandet). Vi blir ikke kjent Eystein, han drar på vårfiske når fortellingen starter. Alma steller sauene og gjør det hun ellers pleier å gjøre. Livet deres er veldig monotont og de snakker lite sammen. De har en voksen sønn og Alma formulerer brev til han i tankene sine der hun forteller alt.

Så skjer det plutselig noe uventet, en bil med et par byfolk, Henrik og Louisa dukker opp og spør om å få overnatte. Først ei natt, så flere. De ønsker å oppleve havet og landskapet, noe Alma ikke skjønner så mye av!  Hun prøver å være gjestfri, men hun og gjestene kommuniserer så dårlig at det blir vanskelig. En tydelig kulturforskjell!

Hun blir intenst opptatt av deres utseende, klær og samtaler dem imellom og hun innser hvor utrolig forskjellig livet deres er fra hennes. Da de plutselig bestemmer seg for å dra videre, prøver hun å holde dem igjen og vi aner hennes lengsel etter et mer spennende liv.

En lavmælt og fin skildring som jeg kan anbefale til mange og som gir ettertanke.

(ELR)

Maria Tryti Vennerød: Nasjonal prøve (skuespill). Cappelen Damm 2011.

Dramatikaren Tryti Vennerød (1978) har gjeve ut fleire skodespelbøker på 2000- talet.

I Nasjonal prøve er tonen ung og språket friskt. Ramma er ein skuleklasse. Den eigentlege huvudpersonen er ein omstridt eks-elev som er vist bort frå skulen. Kva kan han finne på? Elevane har forskjellig syn på denne eleven. Synspunkta blir kvasse, og temperaturen stig faretruande. Atmosfæren er suggererande og labil. Vegen over til ekstreme tankar er ikkje lang. Problematikken er hyperaktuell etter terroråtaket  på Utøya 22. juli. ”Vi likar det ikkje men gjer som vi må” er eit sentralt postulat i teksten.

Skodespel som lesestykke er ofte krevjande å gå laus på. Ein saknar skodespelarar til å gje liv til personane i dramaet.  Men eg kan tenkje meg at Nasjonal Prøve  er eit fint utgangspunkt for kollektiv behandling, drøfting og diskusjon i skulen (vidaregåande). Her bør det vere mykje å ta tak i.

(Ei)

Demian Vitanza : Urak. Aschehoug. 2011.

Demian Vitanza er født i 1983 og oppvokst i Halden. ”Urak” er hans debutroman og en bok som kan kreve mye av sin leser. Den kan gi leseren uro og ubehag, uvilje mot å fortsette å lese, mot å ta inn over seg ord og handlinger i teksten. Samtidig vil en ikke slutte fordi det gir en leseopplevelse av de sjeldne.

I denne korte romanen følger vi tre menn i tre frittstående fortellinger.  Vi får et blikk inn i livene deres og vi aner ganske raskt at det tidligere har skjedd noe som de gjør mye for å glemme. Det antydes i korte setninger og enkelte ord, men det er bare antydninger, aldri konkrete beskrivelser, at ugjerninger har blitt begått innenfor familiene.  Nærmest i korte glimt kan vi få forståelse av at mennene skjønner hva de har gjort og rekkevidden av det.

Glemsel blir viktig i de tre mennenes liv, kanskje som en slags beskyttelse og som en strategi for å starte på nytt. Teksten veksler mellom minnene de tre mennene bærer på og det livet de nå lever i et forsøk på å forsones med fortida. Det er nettopp det uvisse og det usagte, tvil og uro, som gjør ”Urak” til en roman som engasjerer leseren så sterkt.

(TJ)

Øystein Wingaard Wolf: Brighton Blues (prosa). Cappelen Damm 2011.

Wingaard Wolf (1958) har gitt ut over 30 bøker siden han debuterte I 1981. Han har oftest vært på banen som lyriker.

Dette er ei lita prosabok, som består av korte, episodiske avsnitt. Teksten blir på den måten oversiktlig og lett å lese, og språket er friskt og rikt på original bildebruk.  Gjennomgangsfiguren Daniel (med sjølbiografiske trekk!) er 18 år og bor i den engelske badebyen Brighton. Han medisineres (mot sin egen vilje) for psykiske lidelser, men synes i det hele å fungere greit i forhold til seg sjøl og omgivelsene. Han beiler den bortimot uoppnåelige Sophia, som han omgås i en slags blanding av drøm, fantasi og virkelighet. Ellers omgir han seg mest med fargerike outsidertyper. Sammen med kameraten Greyhound dyrker han bluesen, de undertrykte og plagedes musikk. Innimellom dveler teksten ved smerte og livets mer alvorlige sider, men stort sett er dette en gjennomført og optimistisk godfølelsetekst! Kan leses med solbriller, og gjerne med noe å nippe til innafor rekkevidde!

(Ei)

Alexander Aarvik: Skuddsikker (roman). Aschehoug 2011.

Aarvik er født i 1986, og dette er første boka hans.

Handlinga foregår i Oslo, og de fleste personene vi møter er studenter. Hovedpersonen har lagt medisinerstudiene på vent. Han tviler på at han har motivasjonen. Isteden livberger han seg som uniformert vakt på kjøpesenter, men han trives ikke med det heller. Han vingler mellom kjærester, og fester mye. Mest sammen med tidligere studievenner. Det virker som om forfatteren har god greie på det han skriver om, og det er påfallende hvor liberal holdning det unge medisinermiljøet har til utradisjonell bruk av psykofarmaka og rusmidler over hele spekteret for øvrig.

Marius (hovedpersonen) går seg etter hvert på en smell, og handlinga når et uventa og temmelig voldsomt klimaks. Men likevel en lettlest og underholdende tekst om voksent ungdomsliv i hovedstaden anno våre dager.

(Ei)