Brygger langs Nidelva i hele byens historie

Det har vært sjøhus eller brygger langs Nidelva svært lenge — antageligvis like lenge som byen har eksistert.

Kong Olav Tryggvason grunnla en kaupang (handelssted) på vestbredden av Nidelva i 997. Det var to viker i halvøya der Kjøpmannsgata ligger i dag, og kaupangen ble anlagt mellom disse to vikene. Det ble lagt ut et strede (smal gate) parallelt med elva, og hustomter ble anlagt på begge sider av stredet. Dette lang-stredet fulgte delvis løpet til dagens Krambugata. Langs elva ble det laget brygger i form av grusterrasser som ble holdt på plass av flettverksgjerder, slik at skipene kunne legge til kai.

Det første skriftlige materialet som omtaler disse bryggene er Sverres saga. I sagaen fortelles det at kong Sverre våren 1182 befestet Nidaros blant annet ved å sette kraker (tett pæleverk) langs sjøen og elva helt opp til bryggene (kaiene langs vestbredden av Nidelva).

Bebyggelsen var, etter vanlig nord-europeisk mønster, ordnet i langstrakte parseller tvers på elveløpet. Bebyggelsen vokste fra 1100-tallet utover i Nidelva, og trebrygger fylt med jord og stein er kjent fra 1200-tallet. Gårdene var først avgrenset av veiter (grøfter), senere gjerder, og etter hvert av sammenhengende husrekker. Mot elva ble det bygd separate brygger/kaier for hver eiendom hvor skipene kunne legge til ved flo sjø. Det er usikkert om det også sto sjøbuer mot vannet. Avfallsdumping og landhevning hadde gjort at den opprinnelige bukta i strandlinja var tørrlagt, og bryggefronten ble flyttet lenger og lenger ut i elva.

Kunnskap om de tidligste bryggene

Kunnskapen om bryggene i de første hundreårene er dessverre sparsomme, og konkrete holdepunkter rundt bryggenes fysiske form er i stor grad begrenset til hva arkeologiske undersøkelser har kunnet avsløre.

Først utover 1600-tallet får vi bedre kilder til kunnskap om byens utvikling. Oluf Nauclers kart (over) viser middelaldergatene langs vestsiden av Nidelva under Harald Hardrådes regjeringstid i 1046-1066. Dette kartet, som ble tegnet i 1658, utgjør en svært viktig, tidlig kunnskapskilde til hvordan Trondheim så ut før bybrannen i 1681. Henry Bergs samling av eiendomsopplysinger og tomteplasseringer i boken ”Trondheim før Cicignon: gater og gårder før reguleringen i 1681 er en annen viktig, tidlig kunnskapskilde.

1276: Brygger og bylov

I Magnus Lagabøters bylov fra 1276 gis det bestemmelser som handler om bryggene. Bestemmelsene forteller noe om aktiviteten som foregikk i havna, og den beskrives slik:

Alle kjøpmenn som kommer til Nidaros skal legge seg til bryggene der hvor de leier hus. Når ladningen er utlosset legger skipet ut fra og gir således plass for den som kommer med lastet skip — og leie skal hver ta seg slik som nå er sagt fra Kongsgården ut til Kroken.

Det var på denne tiden blitt bygget en jevn rekke med sjøboder langs vestsiden av elva. Det ble i hovedsak eksportert skinn, smør, tørrfisk og jern fra sjøbodene, og importvarene var særlig korn, men også tekstiler og vin.

Da byens vekst nådde sitt høydepunkt på begynnelse av 1300-tallet hadde byen tre langsgående gater, og det var 13 kirker utenom Domkirken. Så startet stagnasjonen, og nådestøtet kom med Svartedauden på midten av 1300-tallet. Da den siste erkebiskopen flyktet i 1537 var Trondheim redusert til en fattig provinsby.

1500-tallet: Torghandel

Det finnes lite informasjon om hvordan gårdene var utformet på 1500- og 1600-tallet, men man har spor som forteller at det i middelalderen fantes både dobbeltgårder og enkeltgårder. Det vil si at gårdens bygninger lå på begge, eller kun på den ene siden av passasjen som var anlagt mellom husene fra gata og ned til elva. Dette ligner på den strukturen vi stadig har bevart ved Bryggen i Bergen. Dokumentasjon viser at eiendommene har inneholdt bygninger som fullt utviklet gårdsanlegg med stue, stabbur, størhus, stall, fehus, brønn samt brygge til elva.

En lov fra 1540 beskriver at fersk fisk ikke måtte bys fram på bakke, ute ved svalen eller inne i gårdene, kun i selve elven, det vil si fra båt eller på flatbryggene. Malt, mel, vin, øl og andre varer skulle ikke omsettes fra boder og varehus. Bøndene skulle selge sine varer fra torget. Dette forteller oss at det var en begrenset omsetting ved bryggene, og at handelen foregikk i all hovedsak ved torget.

Byens økonomiske grunnlag ble forandret under reformasjonen i 1537, da erkebispesetet og pilegrimsferdene tok slutt. Trondheim ble dermed redusert til en provinsby i det dansk-norske kongeriket. Forandringen skapte likevel grunnlag til ny vekst, og det var nå kjøpmenn og håndverkere som skulle forme byen. Handelsvirksomheten tok seg opp, og en del av denne veksten kan man tilskrive privilegier som ble innført i 1547. Privilegiene sørget for at enkelte varer måtte via handelshusene i byen før de ble solgt videre. Dette sikret økonomisk vekst til handelsstanden i Trondheim.

1600-tallet: Mangfoldig bruk av bryggene

Kobberstikket fra 1674 viser at bryggene står tett i tett langs elva, og at de fleste har mønet i øst/vest-retning. De fleste lå altså med gavlen mot elva, og ble kalt tverrbrygger. Noen brygger lå imidlertid med langsiden langs elva, og ble kalt langbrygger. Bryggenes bredde varierer en god del, men bryggefronten var jevn og tett og hadde passasje i forkant.

Flatbryggen var et åpent inntrukket gulvareal uten svalgangsvegger, som løp langs elva i bryggenes førsteetasje. Der hvor det ikke sto noen brygge, blant annet ved allmenningene, fortsatte flatbrygga som en bro fundamentert på tømrede kar.

Det finnes beskrivelser som indikerer at det i enkelte av bryggene kan ha vært boliger. I et skifte beskrives en brygge slik:

Bryggen nedenunder med sine tre boder på begge sider og kammers ovenpå, det ene mot sør. Deri en sten vind kakkelovn. Med loft ovenpå.

Bryggen beskrives altså som et langloft mot elva. Funksjonen, med lager av forrådsvarer nede og soverom ovenpå i lag med kombinasjonen av laft og stolpekonstruksjon, er klare tegn på bryggenes slektskap med langloftene. Bryggene var imidlertid langt større enn langloftene på norske gårdstun.

"Maschiusstikket" fra 1674

”Maschiusstikket” fra 1674 er det første autentiske bildet som forteller oss noe om hvordan bryggene så ut i tida før bybrannen i 1681. Bybildet domineres av lagerbygningene/sjøbodene langs elva, og antyder småfalne saltakshus i byområdet for øvrig. Bare et fåtall kirkespir rager over resten av bygningene.

De fleste av bryggene langs elva var store og tunge tømmerkonstruksjoner i flere etasjer. Byhusene var gjennomgående i én til to etasjer. Mange brygger og bolighus hadde innkledte svalganger. Fasadene framstår som tunge og lukkede. Maschiusstikket viser byen ved Nidelvas munning sett fra åssiden i øst.

Utover 1600-tallet: Økonomisk framgang

Trondheim hadde sterk økonomisk framgang utover på 1600-tallet. Framgangen skyldes dels handelsprivilegiene byen hadde, men den største påvirkningen kom av at man utnyttet skogene økonomisk etter at oppgangssager ble vanlig. Trelasten var en ettertraktet vare, og handelsskip fra Holland og England seilte opp langs kysten for å skaffe trelast. Trelasten var unnlatt privilegiene og kunne omsettes utenfor byen. Det var likevel byens borgere som stod for handelen og det påvirket derfor også Trondheims økonomi.

Ut på 1600-tallet begynte den moderne bergverksdriften i Norge, og blant annet Røros kobberverk startet opp sin virksomhet – med eierinteresser i Trondheim. Kobber, trelast og fisk ble fra nå av hovedgrunnlaget for byens handel og inntekter.

De som drev handel i byen på denne tiden kan deles i tre grupper: Fastboende bykjøpmenn, utliggere og nordlandshandlere. Fastboende var ofte de rikeste. De hadde brygge og gård mot elva. Eksporthandelen ble først og fremst drevet av de fastboende. Utliggere var i stor grad kjøpmenn som hadde borgerskap i byen, men som i hovedsak drev handel, og bodde ute i distriktene. Nordlandshandlerne var bosatt i byen om vinteren, og dro på handelsreiser til Nord-Norge om sommeren.

1681: Hele byen brenner ned

I 1681 brøt det ut brann i Henrich Hornemanns brygge ved Nidelva rett nord for Casparveita. Brannen var eksplosjonsartet, og dette skyldtes nok at det lå krutt lagret på loftene i bryggene. 90 prosent av byens bygninger ble rammet og gikk tapt.

En ny plan skulle skapes for den nedbrente byen, og middelalderbyen skulle transformeres til en by med inspirasjon fra den store verden.

Bebyggelsen som ble oppført etter brannen skilte seg i liten grad fra den bebyggelsen som fantes i byen før brannen. Den bestod så å si utelukkende av trehus, og håndverkstradisjonene ga grunnlag for stor grad av kontinuitet i byggemåte. Bolighusene ble lagt med langsiden mot gaten. Maschius’ stikk viser at store deler av bebyggelsen før brannen hadde to etasjer, noe som ble videreført etter brannen.

Byggemåten var i stor grad bestemt av lokal byggetradisjon, men enkelte større anlegg ble påvirket av den europeiske arkitekturmote. Særlig de større anleggene ble utformet med vekt på symmetri og med spesielt fokus på husets midtakse.

Cicignon og Coucherons barokke byplan etter brannen i 1681. Dette er et usignert kart fra 1695, med inntegnede akser. Vi får stadig flere holdepunkter og mer sikker kjennskap til byutviklingen etter Hornemansbrannen og den påfølgende nyreguleringen av byen i 1681. Systematisk skriftlig kildemateriale, blant annet i form av skattemanntall og etter hvert også branntakster, gir oss konkret kunnskap om bevegelsene i byen utover 1700-tallet.

Cicignons brannsikre by

Det overordnede målet med den nye planen var å lage en brannsikker by. Dette sikret man ved hjelp av brede gater. Estetiske momenter synes i liten grad å ha spilt inn når man anla de svært brede gatene.

Regulering for å forhindre brannspredning var ikke noe nytt i Trondheim: I 1598, da også svært store deler av byen brant ned, søkte byens borgere kongen om adgang til å utvide tre av byens gater i bredden for å hindre brannspredning.

Cicignon og Coucherons plan ble omtrent gjennomført i sin helhet, kun med unntak av veitene som skjærer gjennom kvartalene. Kvartalene med sin store størrelse og de brede gatene er noen av særpregene i denne planen. Sammenligner man kvartalstrukturen i Trondheim med andre byers kvartaler forstår man hvor stor dimensjon de har.

Yrke, stand og status var elementene som bestemte hvor du bodde i byen. Det var et klart skille mellom høystatusområder og lavstatusområder. Sjøfolk og fiskere i tillegg til en del handelsfolk, bodde naturlig nok stort sett i områdene nær fjorden og elva. Inne i det tett utbygde byområdet fantes det flere steder med inngjerdede hager, noe som må ha vært et karakteristisk element i bybildet.

1681: Byplangrepet Kjøpmannsgata

Kjøpmannsgata var et av de viktigste grepene i byplanen fra 1681. Gata skulle tjene flere funksjoner: Vollen i gata ble byens beskyttelse mot øst. Bryggene skulle svies av og vollen skulle fungere som festningsvoll med kontroll over elva hvis byen ble angrepet.

Bryggene ble skilt fra byen med to gater i to plan med en bredde på 60 alen. Dette skulle redde byens lager om byen brant og omvendt. I 1708 og 1841 fikk man se at dette fungerte i praksis.

I to store branner var bryggene truet, men de spredde seg ikke til bryggene. I tillegg til å lage en regulering som tok hensyn til de foregående brannkatastrofene satte man inn ytterligere tiltak ved å organisere et brannvesen. Det ble forbudt med brannfarlig virksomhet og lagring av varer som hadde større brannbelastning enn tre måtte holdes unna byen og bryggene. Magistratene (embetsmennene) hadde kommet med forslag om å oppføre bryggene på Bakklandet, men dette ble ikke tatt til etterretning da borgerne var vant til å ha kort veg fra brygge til bolig.

1710: Dobling av handelsflåten

Bryggene ble trolig bygd omtrent slik de hadde vært før brannen. Man benyttet materialene på samme måte som man tidligere hadde gjort. Utviklingen i planstrukturen i bryggene har trolig utviklet seg over en lang periode.

Kjøpmennene anla nå sine gårder i den øvre delen av Kjøpmannsgata med brygge på motsatt side. Selv om bryggene var brent ned, var handelsforbindelsene inntakt. Handelen hadde stor økning. I 1710 var byens handelsflåte det dobbelte av hva den hadde vært før brannen i 1681. Dette er nok årsaken til at bryggene ble raskt oppbygd etter brannen.

Bryggeeierne var for det meste redere og grossister. Utover på 1700-tallet ble bryggeeierne også eiere av kobberverkene i Selbu, Løkken, Innset og Røros. I Kjøpmannsgata var redere og bryggeeiere ofte samme person, og fortjenester i rederivirksomheten ble nok investert i fasteiendom.

Handelsmennene fra Flensburg som hadde etablert seg i Trondheim benyttet kontaktene sine i hjemlandet da de dårlige kobbertidene gjorde det nødvendig å låne penger for å kunne fortsette virksomheten.

1766-1814: Nye handelshus vokser fram

Mange unge innvandrende kjøpmenn kommer til byen og går i læren hos veletablerte handelsmenn. Kunnskapene de erverver seg og kontaktene i hjembyen bruker de til å etablere egne forretninger. Det er stor byggeaktivitet i denne perioden. Enkelte brygger blir oppført på ledige tomter, men en del gamle brygger blir erstattet av nye.

På slutten av 1700-tallet beskrives det at elven er grunn og at det er problematisk å legge til og losse. Utløpet til Nidelva er også svært grunn og mange skip har problemer med å seile opp elven når de er full lastet.

1814-1850: Nedgangstider for handelen

I 1816 raser det ut et leirras på Tiller. Dette ga ytterligere dårligere forhold med tanke på dybden i elva. Etter raset måtte varene losses ute på fjorden og fraktes inn til handelshusene i Kjøpmannsgata. Dette rammet først og fremst de som drev eksporthandel med store skip i Kjøpmannsgaten.

På 1850-tallet ble det anlagt en molo i forkant av bryggene i Fjordgata. Dette gjorde det lettere å legge til foran disse bryggene, da sjøen ikke stod rett inn. Dette ga ytterligere konkurranse til kjøpmennene i Kjøpmannsgata.

I 1839 er bryggerekka for første gang etter brannen i 1681 komplett.

1850-1875: Store endringer for handelen

Mange brygger ble revet og bygget opp igjen i dette tidsrommet. Om de gamle var lite egnet er uvisst. Nr. 51 rives og bygges opp i 1853, Nr. 15, 69, 67 og 19 bygges i 1857, Nr. 23 i 1858. Nr. 27 og 37 blir trolig bygd på slutten av 1860-tallet. Nr. 7 bygges i 1872. Disse bryggene er de siste som bygges på tradisjonell måte med laft og bodinndeling.

I 1875 åpner Den Nordenfjeldske kredittbank og Søgade-grosserernes monopol over kreditten avsluttes. Havnediskusjonen er nå oppe til diskusjon og stadsingeniør Dahls forslag om å legge havnen og jernbanen ute på ørene får flertall. Jernbaneanlegget på Brattøra stod ferdig i 1884. Forholdene foran bryggene i Fjordgata blir forbedret, og dette skaper ytterligere konkurranse for kjøpmennene i Kjøpmannsgata. Møllenberg vokser som en ny bydel i øst, og man krever å få anlagt en ny bro over Nidelva. Disse endringene skaper så store omveltninger for handels- og produksjonslivet at de fleste handelshusene går i oppløsning.

1867: Ny utvikling i bryggene

Fra branntakstene fremgår det at ny aktivitet som kramboder er oppstartet i bryggene. Innvendige laftevegger blir fjernet og nye heisanordninger som hydrauliske heiser blir innført.

I tiden mellom 1895-1920 ekspanderte industrien, og det førte igjen til økt handelsvirksomhet. Det ble deretter nedgangstider før det igjen tok seg opp under første verdenskrig. Etter 1910 ble varer sjeldnere og sjeldnere ført opp elvesiden, og øvre elvehavn ble benyttet som opplagshavn for mindre fartøyer. Nedre elvehavn beholdt sin opprinnelige funksjon noen år til. Bryggene fikk stadig mindre betydning i byens næringsliv, og det skjedde skiftninger i form av at bryggene fikk annen bruk. Små firmaer, i hovedsak fiskeomsetning, benyttet bryggene. I mellomkrigstiden ble det innredet små kontorer i bryggene. Dette skiftet i bruk fikk få konsekvenser for selve bygningsmassen.

1930: Ny reguleringsplan

I 1930-årene ble det utarbeidet en reguleringsplan, og det var arkitekt Sverre Pedersen som stod i spissen for dette arbeidet. Her ble det foreslått at bryggene skulle fjernes og at det i stedet skulle oppføres murblokker som inneholdt både boliger og forretningslokaler. Dette forslaget vekket motstand, og Trondhjems handelsstands forening samlet inn stoff for å belyse bryggenes betydning for byen.

Kilder

Kulturhistorisk stedsanalyse for kulturmiljøet Kjøpmannsgata

Arkitektur i 1000 år. Arkitekturguide for Trondheim, Kapittel: Byplanhistorien, hvor forfatter er Dag Nilsen.

Denne historien om bryggene på nett, ble først publisert på Byplankontorets nettside for En blå tråd.

Til Byantikvarens forside