For å utnytte vannet er det ofte nødvendig å bygge damanlegg. Dammene kan ha forskjellige formål:

• Oppdemning for å lede vannet inn i renner eller før
• For å magasinere vann og bruke det i perioder med lite naturlig tilsig
• For å få til en bunnfelling slik at vannet kan bli klarere/renere

Vannledningsnettet i Trondheim og Melhus kommune er nå utbygd slik at felles kommunal vannforsyning er basert på vann fra Jonsvatnet i Trondheim kommune og fra Benna i Melhus kommune. Malvik kommune er også forsynt med vann fra Jonsvatnet. Endringene i vannforsyningen har medført at enkelte vann/dammer som tidligere har vært vannkilder, nå er frigitt til rekreasjonsformål. Ingen av dammene bortsett fra Jonsvatnet og Benna blir regulert. Dette innebærer at dammene normalt er fulle, opp til nivå for overløp.

I friluftsområdene til Trondheim kommune ligger det oppdemte vann som tidligere var reservoar for enten vannforsyning eller for industriell utnyttelse. Trondheim kommune forvalter derfor 19 dammer innen kommunens grenser. Fra 2016 har kommunen også fått forvalteransvaret for dam Benna i Melhus kommune. Disse skal oppfylle kravene i damsikkerhetsforskriften til sikkerhet, beredskap og vedlikehold. NVE er myndighet og fører tilsyn med kommunens arbeid på dette området. Vedlikeholdsprogrammet utarbeides etter dette, og nødvendig rehabilitering baseres på en prioritering. Dette arbeidet finansieres over vannbudsjettet. I tilknytning til disse arbeidene er det også lagt vekt på å legge til rette for friluftsaktiviteter med for eksempel plasser for bading.

Damanlegg som forvaltes av Trondheim kommune:

• Estenstadmarka
  • Estenstaddammen
  • Tømmerholtdammen
• Vikelvvassdraget
  • Osen dam
  • Nydammen
• Trollvassdraget
  • Lykkjdammen
  • Nydammen
  • Holstdammen
  • Herberndammen
• Ilavassdraget
  • Kobberdammen
  • Baklidammen
  • Theisendammen
• Øvrige dammer i Bymarka
  • Haukvatnet
  • Kyvatnet
• Leirsjøvassdraget
  • Leirsjødammen
  • Skjellbreia
  • Kvistingen
• Vassfjellet
  • Damtjønna
  • Svarttjønna
• Benna i Melhus
  • Dam Benna

Estenstadmarka

I begynnelsen av det 20. århundre ble hver enkelt gård i Strinda forsynt med drikkevann fra private brønner, noen også med felles vannforsyning. Strinda kommune begynte derfor med planlegging av kommunal forsyning ved å utnytte nedslagsfeltet ved Estenstad til vannverk. Allerede i 1907 kjøpte Strinda kommune Estenstad gård, for å få rett til vannrettighetene og for dambygging. Herredsstyret nedsatte så i 1910 en komite for å utrede denne muligheten.

Nedslagsfeltet ble kartlagt og vannmålinger ble foretatt for å beregne sannsynlig forsyningsmengde. Kostnader ble beregnet for dambygging samt legging av forsyningsledninger til Eberg, Ringve og videre langs Klæbuvegen til bygrensen og Tempe. I november 1911 ble det vedtatt i herredsstyret å sette i gang arbeidet, og plankomiteen ble nå anleggskomite. Forberedende arbeider ble utført fra 1911-1912.

I Estenstadmarka ble både Estenstaddammen og Tømmerholtdammen rehabilitert i 2003. Begge disse dammene var tidligere vannverksdammer for Trondheim kommune.

Overløpsvann fra de to Estenstaddammene går til Stokkbekken. Denne skifter navn til Grilstadbekken før utløp til fjorden ved Grilstad.

Strinda ble i 1964 innlemmet i Trondheim kommune. Vannforsyning fra Estenstaddammene foregikk frem til 1997, da forsyningskilden ble Jonsvatnet.

Estenstaddammen

Estenstaddammen er en fyllingsdam med betongkjerne og overløp i betong. Overløpsvann fra dammen går via Tømmerholtdammen til Stokkbekken, som skifter navn til Grilstadbekken før utløp til fjorden ved Grilstad.

Strinda kommune ved vannverket bygde ny vannforsyning i 1913 som omfattet forsyningsledninger og Tømmerholtdammen. Det viste seg snart at vannet herfra var brunt og hadde dårlig lukt og smak. Som midlertidig løsning ble det bygd nytt inntak i bekken fra Styggdalen. Rørene herfra ble lagt forbi dammen og tilkoblet forsyningsledningene. For å øke kapasiteten og bedre vannkvaliteten fra Tømmerholtdammen, vedtok Strinda kommune i 1921 å bygge ny dam lengre opp i nedslagsfeltet. Denne ble bygd i 1924 og var anlagt ved gården Estenstad - og fikk derav navnet Estenstaddammen.

All myr og matjord ble først fjernet fra hele området som skulle neddemmes. Ca 50.000 m³ masse ble transportert med en transportbane til tipplass vest for gården. I anleggsperioden ble det anlagt midlertidige inntak i to tilløpsbekker slik at vann ble ledet forbi anleggsstedet ned til forsyningsnettet. Strinda ble i 1964 innlemmet i Trondheim kommune. Vannforsyning fra Estenstaddammen foregikk frem til 1997.

Tekniske data Estenstaddammen:

• Demningen er ca. 65 meter lang, svakt krummet mot vannsida, og den har en sentral tetningsvegg av betong med beskyttende og tettende løsmassefyllinger på begge sider.
• Damkrona er ca 6 meter bred og ligger i høyde med topp betongvegg.
• Høyeste vannstand (HRV) på ca. kote 248,30 og overløpet ligger nord på demningen, med steinplastret bekkeleie ned til Tømmerholtdammen.
• Nedbørsfeltet er 0,8 km², magasinareal på 0,038 km², magasinvolum ca. 0,114 mill. m³ og største vanndybde ca. 3-4 meter.
• Det ble i 2003 foretatt rehabilitering av demningen med tilfylling av ny tettende løsmassefylling på oppstrøms side for østre halvdel.
• Bunntappeløpet ble gjenstøpt og nytt overløp og plastret bekkeløp til Tømmerholtdammen ble utført.

Ved Estenstaddammen er det anlagt ny membran på vannsiden i et forsøk på å få begrenset lekkasjevannet fra denne dammen. Det er også bygd nytt overløp og ny kjøresterk bru med tanke på løypepreparering og skogsdrift. Alle tappemuligheter fra vannverkstiden er fjernet for denne dammen.

Tømmerholtdammen

Grunnarbeidet med Tømmerholtdammen startet i mars 1912, og den 25. oktober 1913 kl. 18.00 presis kunne fyllingen av dammen begynne. Da var tidligere planlagte vannledninger mot Ringve og Tempe allerede ferdig. Denne demningen var første etappe i Strinda vannverk.

Før dammen ble bygget var det et stort myrområde her. Dette førte til at kvaliteten på vannet etter hvert ble svært dårlig. Vannet var faktisk så brunt at klesvasken ble farget. Som midlertidig løsning ble det bygd et vanninntak i bekken fra Styggdalen, med «rent bekkevann». Rørene herfra ble da lagt ned til Tømmerholtdammen.

Utbedringen av Strinda vannverk startet i 1921 med at herredstyret vedtok å bygge en ny dam lengre opp i nedslagsfeltet. Denne ble da anlagt ved gården Estenstad. Et midlertidig inntak fra to tilløpsbekker ble bygd, og rørene herfra ble da lagt forbi anleggsstedet.

Erfaringen med myruttaket fra magasinområdet for Estenstaddammen var så god at det ble besluttet å gjøre det samme også for Tømmerholtdammen (nerdammen). Arbeidet med å fjerne myrjorden fra Tømmerholtdammen startet i 1928. Myrmassene ble gravd ut for hånd og fraktet på trillebane, men også hest og vogn, til en myrtipp like sør for dammen. Arbeidet med uttak av myrmassene var ferdig i 1933. Det antas at det da var fjernet ca. 100 000 m³ fra magasinområdet. De totale myrmasser som er fraktet ut fra øver- og nerdammen utgjør således ca. 150 000 m³.

Demningen ble rehabilitert i 2003. Da ble demningen forsynt med en ny betongplate på oppstrøms side. Ventilhuset som er vist på oppriss av demningen fra 1914 ble revet. Revet ble også et betongbygg for kloringsanlegg nedstrøms og på østsiden av demningen. Andre tiltak ble også utført, blant annet nytt rekkverk, terrengplaneringer med etablering av badeplass og planert friområde ved demningen, samt rett øst for Tømmerholtet gård. Dette ble gjort i forkant av frigivelsen av dammene til friluftsformål i 2004.

Tekniske data Tømmerholtdammen

• Demningen ble bygget som en buet gravitasjonsdam i betong.
• Damkronen er 38 meter lang, 8 meter høy og er orientert nord/syd.
• Høyeste regulerte vannstand er på ca. kote 245.
• Nedslagsfeltet er 1,14 km² med et sjøareal på 0,075 km², magasinvolum på 0,225 mill m³.
• På oppstrøms side på damkronen ble det bygd et ventilhus for vannregulering. Detter ble senere revet.
• Nedstrøms ved damfoten ble det bygd et ventilkammer, som fra 1955 også ble forsynt med utstyr for vanndesinfeksjon. Her ble også vann fra tappeledninger fra begge dammer tilkoplet forsyningsledningene.

Ved Tømmerholtdammen er det blitt påstøpt en ny betongplate på vannsiden. Dammen har fått utbedret overløpet og fått montert nytt bunntappeløp. Bekken ned mot lysløypa like ved Kværnhusflata ble åpnet og traseen ryddet. Klorhuset, ventilhuset på dammen og tappeorgan fra vannverkstiden er fjernet.

Dammen har fått nytt rekkverk og ny asfalt på damkronen. For øvrig er det opparbeidet noen arealer hvor det er tilrettelagt for bading. Miljøenheten foretar jevnlig prøvefiske, og det er konstatert bra ørretbestand i Tømmerholtdammen.

Vikelvvassdraget

Ved utløpet av Jonsvatnet ligger Osen dam. Dette er en liten betongdam og her reguleres vannstanden i Jonsvatnet. Litt lenger nede i vassdraget ligger Nydammen som er en noe større betongkonstruksjon.

Osen dam

Osen dam og vannforsyning fra Jonsvatnet

Dagens tillatelse for Trondheim kommune til å ta ut vann fra Jonsvatnet til drikkevannformål, ble gitt av Norges vassdrags og energiverk ved brev datert 06.01.1995. Søknaden om tillatelse ble behandlet etter dagjeldende Vassdragslov §§ 104 -105 samt § 106. Vassdragsloven er senere blitt trukket tilbake og avløst av Lov om vassdrag og grunnvann (vannressursloven) som trådte i kraft 01.01.2001. Tillatelsen ble gitt på grunnlag av at tiltaket medførte slik nytte for samfunnet at skadene for de offentlige eller allmenne interesser ble mer enn oppveid.

Historisk tilbakeblikk

Jonsvatnet har vært regulert ved en dam i utløpsosen fra gammelt av. Opprinnelsen til reguleringen er ukjent, men reguleringsretten skal i følge dokumenter være stadfestet ved forlik i Strinda forlikskommisjon 22. oktober 1803. Nivået til det gamle frie overløpet ble da fastsatt som øvre reguleringsgrense og markert med en jernbolt i fjell. Denne finnes fremdeles, og har en høyde på kt 149,00. Den opprinnelige dammen ble erstattet med en ny betongdam i 1928 med en overløpsterskel på kt 149,00.

Reguleringsvannet fra Jonsvatnet ble opprinnelig brukt til kraftproduksjon og til produksjonsvann ved Ranheim Papirfabrikk A/S. Ved Kgl res av 04.08.1961, fikk Trondheim og Strinda kommuner tillatelse til å etablere et vannverk med inntak fra Jonsvatnet. Trondheim, Strinda, Tiller, Leinstrand og Byneset kommuner ble slått sammen til en kommune 01.01.1964. Senere samme år ble det inngått en avtale mellom Trondheim kommune og Ranheim papirfabrikk A/S. Denne avtalen sikret kommunen rett til å ta ut 400 l/s, mens fabrikken kunne ta ut 1000 l/s fra deres uttak i Nydammen.

Avtalen ble avløst av en ny kontrakt i 1980 mellom Trondheim kommune og den nye eieren av fabrikken, Norske Skogindustrier A/S (NSI).NSI inngikk i 1983 en avtale med Peterson som kjøpte Ranheim papirfabrikk AS. Da Peterson ikke fikk konsesjon for erverv av verken kraftstasjon eller fallrettighetene, ble det derfor gjort unntak for disse ved en reforhandling av avtalen i 1983. I 1985 ervervet Trondheim kommune vannrettighetene fra Ranheim fabrikker i en frivillig avtale hvor kommunen forpliktet seg til en årlig vannlevering til fabrikken. Fra 2008 og frem til 2033 er denne regulert til 2 mill m³ årlig. I 1995 fikk kommunen tillatelse av NVE, etter vassdragsloven av 1940, å ta ut drikkevann fra Jonsvatnet. I tillatelsen ble det satt som betingelse at det alltid skulle slippes minimum 160 l/s gjennom Osen dam til Vikelva.

På veggen av lukehuset som er bygd på Osen dam, er det montert et display hvor det til enhver tid blir vist hvor mye Jonsvatnet er senket og hvor mye vann som slippes ut. Det er imidlertid viktig å være klar over at kommunen kan fravike kravet til minstevannføring gjennom Osen dam dersom kommunens vannforsyning krever det. I perioden 01.05 til 01.09 skulle det slippes 160 l/s fra Nydammen.

Teknisk informasjon Osen dam

• Demningen er en gravitasjonsdam i betong, som ble nybygd i 1994, rehabilitert i 2006.
• Demningens lengde er totalt 19 m, og består av to overløpsseksjoner (10,6+8,4) m, snitthøyde ca. 1,5 meter.
• Gjennom hele demningen går det en vann og en spillvannsledning som betjener bebyggelsen rundt Litjvatnet.
• Demningens høyeste regulerte vannstand (HRV) er i høydesystem NN 2000 på kote 149,35. Reguleringshøyden er 1,93 meter på vinteren og 1,4 meter på sommeren.
• Demningen har et ventilkammerhus med en bunntappeluke (kote 146,52) og et eget utløp til side for overløpet, med en kanal som har utløp til Vikelvas gamle elveløp. På veggen til ventilhuset er et digitalt skilt med opplysninger om vannføring og forbruk.
• Nedslagsfeltet er ca. 79 km², sjøareal Jonsvatnet 14,26 km², maks disponibelt magasinvolum er 27 mill m³.

Nydammen i Vikelva

Ranheim fabrikker hadde fra starten i 1884, reguleringsretten til demningen ved utløpet av Jonsvatnet. Brukseier Lauritz Jenssen eide gården Ranheim Vestre og hadde enerett på fall og reguleringsretten i Vikelva. For å skaffe energi til produksjonen av cellulose, og senere papir i fabrikken, ble en demning bygd i Vikelva. For å få mere kraft/trykk ble demningen flyttet lenger opp i elva fem ganger.

I 1912 ble demningen, som da ble kalt for Nylandsdammen, bygd der Nydammen er i dag. Fra dammen gikk det et turbinrør, som endte i en kraftstasjon ved fabrikken. I dag er denne revet, og røret fører nå produksjonsvann til nåværende virksomhet.

I 1943 påla tyskerne Strinda kommune å bedre vannforsyningen. Fra Nydammen som da var bygd, ble lagt en ledning ned til Ranheim, videre over Jakobsli, Reitgjerde og fram til Tyholt. Denne ledningen ble knyttet sammen med vannforsyningen fra Estenstaddammene. Det ble bygget reduksjonskummer ved Heggdal og Stav.

På 1950-tallet økte imidlertid behovet for mer vann i Trondheim kommune. Det ble innledet et samarbeidet med Strinda kommune med tanke på forsyning fra Jonsvatnet. Etter kommunesammenslåingen i 1964 inngikk storkommunen en avtale med Ranheim fabrikker om uttak av drikkevann fra Jonsvatnet. Ranheim fabrikker satt den gangen på rettighetene til vannet. Denne sikret Trondheim kommune rett til å ta ut 400 l/s, mens Ranheim fabrikker kunne ta ut 1000 l/s fra deres uttak i Nydammen.

Teknisk informasjon Nydammen

• Demningen er en gravitasjonsdam i betong, bygd omkring 1950.
• Denne består av en 12,2 meter lang overløpsseksjon og en seksjon for inntak til Ranheim Papirfabrikk.
• Demningens høyde er 5,8 meter, og største vanndybde er 4,5 meter ved overløpet.
• Over og til siden for seksjonene er montert en gangbane for inspeksjon.
• Demningen har en bunntappeluke montert midt på demningen. Høyeste regulerte vannstand, kote 141,23.
• Nedslagsfeltet er ca. 1,6 km², magasinareal full dam er 0,03 km² og magasinvolumet er ca. 36 000 m³ vann.
• Dammen ble frigitt til friluftsformål i 2004.

Trollavassdraget

Stig Berge har samlet historisk informasjon, kart og bilder om Trollavassdraget som gir mer informasjon enn det som står under hver dam og på skiltene som er satt opp ved dammene.

I Trollavasdraget er det fire eldre murdammer. Dette er dammer med forstøtning av naturstein på opp - og nedstrøms side, med myrtetting mellom.

Trolla Vannverk ble etablert av Trolla Bruk først på 1960-tallet. Vannet ble tatt fra Lykkjdammen som ligger rett ovenfor bebyggelsen i Trolla. Kommunen kjøpte vann fra Trolla Bruk fram til 1980 tallet. Da bebyggelsen var etablert og Trolla Bruk nedlagt, overtok kommunen driftsansvaret. Vannet fra Lykkjdammen ble behandlet i et lokalt vannbehandlingsanlegg før inntak på ledningsnettet til Trolla.

Lykkjdammen som ligger nederst, var inntil 2001 vannkilden for bebyggelsen i Trolla. Vinteren 2001 oppstod det en lekkasje i dammens myrkjerne som førte til at dammen tømtes. Arbeid med tetting ble iverksatt med blant annet ny myrmasse. Denne ble tilkjørt fra ett spesielt utvalgt myrområde på Tiller/Heimdalsmyra. Samtidig ble det iverksatt arbeid med å bygge nytt høydebasseng med vann fra Jonsvatnet. Det ble oppført et prefabrikkert basseng med byggetid på ca. 4 måneder. Fra juli 2001 har Trolla hatt vann fra Jonsvatnet, og Trollavassdraget ble etter dette frigitt til friluftsformål. Ved Lykkjdammen, som er nederste dam, ble også bunnforholdene ved dammen tilrettelagt for bading.

Øvrige dammer i vassdraget er Nydammen, Holstdammen og øverst Herberndammen, mens Tyandalsdammen ikke er vedlikeholdt som damkonstruksjon. Lykkjdammen, Nydammen og Herberndammen har alle fått ny tetningskjerne med myr fra Heimdalsmyra. Ved disse dammene er det også utført andre oppgraderinger av overløp, tappeluker og bunntapperør, samt utført oppussingsarbeider på steinmurene.

Lykkjdammen

Lykkjdammen (tidl. Løkkdammen) ligger rett ovenfor bebyggelsen i Trolla på 161,5 meter over havet. Dammen ble anlagt i 1697 og var den første mølledammen i Trollavassdraget. Navnet kommer fra plassen Trollykkja litt lenger opp, som ble kalt «pladsen Løcken under Trollen». Lykkjdammen ble senere inntaksdam for Trolla Brug. Trolla Vannverk ble etablert først på 1960-tallet, med Lykkjdammen som inntaksdam og et lokalt vannbehandlingsanlegg like nedenfor dammen. Trondheim kommune overtok driften først på 1980-tallet. Fra 2001 har Trolla hatt vannforsyning fra Jonsvatnet, og Lykkjdammen ble frigitt til friluftsformål.

Lykkjdammen er ikke et naturlig vatn, og har største vanndyp på 7 meter ved demningen. En flom ødela dammen i 1844, og i 1866 ble en helt ny dam anlagt. Den var 53 alen (33 meter) lang og hadde en kjerne av myr. Dagens dam er 37 meter lang og er også en dobbel murdam med sentral torvtetning. Etter en lekkasje i 2001, ble kjernen og damluka byttet ut. Samtidig ble det tilrettelagt for bading i Lykkjdammen.

Trolla Vannverk ble etablert av Trolla Bruk først på 1960-tallet. Vannet ble tatt fra Lykkjdammen. Kommunen kjøpte vann fra Trolla Bruk fram til 1980-tallet.

Lykkjdammen var inntil 2001 vannkilden for bebyggelsen i Trolla. Vinteren 2001 oppstod det en lekkasje i dammens myrkjerne som førte til at dammen tømtes. Arbeid med tetting ble iverksatt med blant annet ny myrmasse. Denne ble tilkjørt fra ett spesielt utvalgt myrområde på Tiller/Heimdalsmyra. Samtidig ble det iverksatt arbeid med å bygge nytt høydebasseng med vann fra Jonsvatnet. Det ble oppført et prefabrikkert basseng med byggetid på ca. 4 måneder. Fra juli 2001 har Trolla hatt vann fra Jonsvatnet, og Trollavassdraget ble etter dette frigitt til friluftsformål. Ved Lykkjdammen ble også bunnforholdene ved dammen tilrettelagt for bading. Lykkjdammen ble sist rehabilitert i 2021.

Nydammen

Nydammen ligger 218 meter over havet. Den ble anlagt i 1842, som den siste i utbyggingen av Trollavassdraget, for å sikre jevn vanntilførsel til Trolla mølle. Demningen ble forsterket i 1883/1884 av brukseier Hans Johan Olsen, som før dette anla en trerenne for overføring av vann fra Nydammen til Holstdammen. Trerenna ble ødelagt ved flom i 1873, men ble gjenoppbygd. I 1915 ble den erstattet med et 40 cm rør av stål. Grøfta og restene av stålrøret kan vi fremdeles se langs stien mot Holstdammen. Stien går på ryggen av diket.

Det var trolig en forløper til Nydammen kalt Noadammen og Langdammen. Historiske skrifter antyder at den ble anlagt etter Holstdammen (1683), men før 1765, da eiendommen «Trollen med kværnhuus, tilhørende dammer og dæmninger og huse» ble solgt til et interesseselskap.

Nydammen er ikke et naturlig vann. Demningen er 5,7 meter høy og 28 meter lang. 

Etter at hele Trollavassdraget ble frigitt til friluftsformål i 2001, er Nydammen åpen for fisking og bading. Dammen ble rehabilitert med ny adkomstveg, bru over overløpet, damluke og forseglet frontmur i 2002.

Sommeren 2021 ble det imidlertid oppdaget store lekkasjer fra Nydammen. Trondheim kommune gjennomførte en forenklet revurdering av dammen, og hovedkonklusjonen var at dammen ikke oppfylte krav fra damsikkerhetsforskriften med hensyn til flomavledningskapasitet og stabilitet. I 2023 ble derfor dammen rehabilitert. Rehabiliteringen omfatter ny oppstrøms tetningsvegg i betong foran eksisterende murdam, oppgradering av overløpet, heving av bru over overløpet, nytt bunntappearrangement, nytt rekkverk samt oppgradering av adkomstveg. 

Holstdammen

Holstdammen er et naturlig vann, 60 meter på det dypeste, oppdemt som reguleringsdam for en stampemølle allerede i 1683. Rundt 1720 anla rådmann Holst en sag ved Trollabekken, og han bygde en ny dam.

Trolla Brug startet sin virksomhet i 1854 med å bygge en stor fabrikk for støperi og annen metallindustri, og de måtte ha all vannkraft som kunne skaffes. I 1875 var en ny og større dam ferdig bygd.

Holstdammen har lite naturlig tilsig. For å utnytte magasinkapasiteten ble det i 1860 lagt en trerenne for overføring av vann fra Nydammen (bygd 1842), som har mye større tilsig. Renna ble i 1915 erstattet med et stålrør. Grøfta er fortsatt synlig.

Bruket forsynte hele Trolla med strøm til etter krigen. I 1988 ble virksomheten nedlagt, men vassdraget fortsatte å fungere som lokal drikkevannskilde inntil Trolla ble tilknyttet byens vannett i 2001.

Dagens dam er fra 1914, en delvis dobbel murt steindam med torvtetning. Den er 43 meter lang og circa 7 meter høy. Dammen ble sist rehabilitert med ny damluke, overløp og frontmur i 2001.

Herberndammen

Herberndammen er et naturlig vann som i dag er oppdemt circa 5 meter. Den første demningen var mye mindre og av tømmer, bygd for å sikre vann til en sag som ble etablert i Tømmerdalen i siste halvdel av 1700-tallet.

Trolla Brug startet sin virksomhet i 1854 med å bygge en stor fabrikk for støperi og annen metallindustri. Daværende demning ble betegnet som «yderst misserabel», og i 1872 startet byggingen av en steindam. Demningen var en dobbel steinmur med stampet myrjord imellom, noe mindre enn dagens demning som ble bygd i 1924.

Herbern-navnet har uklar opprinnelse. Et gammelt sagn sier at en prest «herr Behren» skal ha kjørt gjennom isen med hest og druknet, og dermed gitt navnet. Sagnet er meget usikkert.

Bymarka Naturreservat ble opprettet i 1992. Herberndammen ligger sentralt i den nordlige delen av reservatet. Høsting av bær og sopp er tillatt, ellers er all vegetasjon fredet.

Dammen er som tidligere en dobbel murdam med sentral torvtetning. Den er circa 30 meter lang og 5 meter høy. Den ble sist rehabilitert med ny damluke og tetningskjerne i 2002.

Tiendalsdammen

Navnet har variert mellom Tiendal- og Tyandal-. Enkelte kilder tror det kommer fra "tiende" (skatt), andre tror det kommer av bekkenavnet Tya. Trolla Brug hadde bruk for vannkraft, og i den forbindelse bygde og utbedret de dammer. I 1858 inngikk de kontrakt med Munkaunet, som eide grunnen her, og dammen ble bygd i 1858-59 av 15 mann som losjerte på Troll-løkka. Sitat fra bok om «Trolla Brug»: «Blev anlagt som en graastensmur 11 alen Høi, 10 alen Tyk og 55 alen lang, med et solid myrlag på indersiden». (1 alen = 62,75cm).

Dammen er brukt til mølledrift og kraftproduksjon for Trolla Brug fra 1859, men er nå ikke lenger i bruk. Den ligger på circa 199 meter over havet, og det er tilløp fra sør fra Kinnbekken. Fiskebestanden består av litt ørret.

Ilavassdraget

Vannresursene i Ilabekken

Ikke vet vi hvor Olav Tryggvasson hentet drikkevannet sitt, men kanskje skuet han mot Ilabekken da han kom seilende inn Trondheimsfjorden og grunnla byen.

Ilabekken har et nedslagsfelt på 9,7 km² og strekker seg oppover mot Gråkallen hvor utspringet er. Vannføringen nederst i bekken er tidligere beregnet til 250 l/sek i gjennomsnitt, men lavere i tørketider. Flommene kan bli store og 10-årsflommen er beregnet til å være 9 m³ pr. sek., mens 1000-årsflommen er hele 18 m³ pr. sek. De første skriftlige beretninger om utnyttelse av vannressursene er fra 1319. Da ble mølla ved bekken solgt av klosteret på Munkholmen til Hospitalet. Det var munkene og geistligheten som innførte kunsten å bygge møller og male korn. Munkholmen kloster ble grunnlagt så tidlig som 1028. Riktignok ble det revet en tid etterpå, men det ble anlagt et nytt rundt 1100. Der er derfor grunn til å tro at den første kommersielle utnyttelsen av vannet i form av møllebruk kanskje er fra omkring 1100.

Eieren av Ila møllebruk fikk tidlig store rettigheter til jord, skog og vann i området. Fra 1659 kjenner en et bevilgningsbrev som ga eieren rett til «å la vannet på byens mark løpe eller stemme hvor han lyster». Eieren fikk altså rett til å utnytte vannet og det beholdt senere eiere helt til 1863. Da eksproprierte kommunen vannrettighetene. Da hadde byen tatt ut vann til drikkevannsformål helt siden 1777, uten at retten formelt var i orden. De to partene som hadde vanninteresser kom aldri til noen full enighet, og det er klart at mølledriften enkelte ganger måtte lide på grunn av knapphet på vann. Møllebrukets eiendomsforhold i Ila opphørte helt i 1894.

Dammer i Ilabekken

I dag kjenner vi til hele 7 forskjellige steder i vassdraget hvor det opp gjennom tiden har vært eller er damkonstruksjoner. Ikke alle av disse var til enhver tid solide nok til å motstå de nedbrytende naturkreftene med flommer, isgang, oppråtning, frost og vanntrykk. Beretningene forteller om stadige reparasjonsarbeider etter ødeleggelser. På de fleste damstedene har det vært flere konstruksjoner hvor den gamle dammen er erstattet av en nyere.

Dambrudd

Flere dambrudd er omtalt. Det alvorligste skjedde i 1791 da Kobberdammen, øverst i vassdraget brøt sammen og flodbølgen drepte 22 mennesker, samtidig som alle andre dammer også brøt sammen. Dette er Norgeshistoriens alvorligste damkatastrofe. Videre vet vi at i 1844 ble Theisendammen sprengt av flom. Den ødela også nedenforliggende dammer, men det omkom visstnok ingen mennesker. Vannverkets inntaksdam brøt fullstendig sammen i 1779, bare to år etter at den var satt opp.

Mølledammen

Damstedet for Mølledammen er 0,6 km oppover fra fjorden i Ila, på det stedet der Roald Amundsens veg i dag krysser bekkedalen. Arealene i nærheten har vært utnyttet til forskjellige industriforetak. Vi kjenner til kornmøllene, men det har også vært platkobbermøller, platblymøller, sag og spikerverk.

Det første kartet over området er fra 1742 (Wistler). Det viser vannrenner både ovenfor og nedenfor damstedet, og en rekke bygninger som da åpenbart var industriforetak. Tilsvarende er angitt på kaptein A. Holms kart fra 1858. Dette kartet er langt tydeligere og mer detaljert. På dette kartet er det vist en 300 meter lang vannrenne fra damstedet til utløp i bekken. Dammen lå på ca. kote 25 meter, mens rennas utløp er på ca. kote 5 meter. Fallet på 20 meter ble utnyttet av 3 møller som var bygd etter hverandre langs renna. Denne utnyttelsen av vannkrafta varte helt til andre former for energi ble tatt i bruk. En turbin ble montert i 1867 og vi kjenner til at dampmaskinen var i bruk fra 1883.

Vannverkets inntaksdam

I 1777 fikk byen sitt første felles vannverk med rør fra Ilabekken inn til bebyggelsen hvor folk kunne komme å hente vann i bøtter. Den markante skikkelsen i Trondheims kulturliv, Johan Daniel Berlin, konstruerte en inntaksdam på det stedet Benneches veg i dag krysser bekken. Dammen lå på kote 55 meter. Det rant vann gjennom 2 rør med diameter 3 tommer - hele tiden uten avstenging. Disse rørene kunne føre hele 6 l/s, en betydelig vannmengde som lett påvirket vannbehovet for møllene. Etter hvert ble det konstruert trykkreduksjoner som reduserte vannmengden. Den første dammen var bygd opp med to slanke murer kombinert med plankevegger. Mellom murene var det jord eller myrtetting. Overløpet var en renne bygd opp av plank. Dammen voldte store problemer da flom og isgang skadet konstruksjonen omtrent hvert eneste år. I 1779 ble den helt ødelagt og i 1791 ble den feid vekk av flodbølgen fra Kobberdammen. Den ble bygd opp igjen hver gang.

En helt ny konstruksjon ble utført av kaptein Collin i 1842. Han forbedret sikkerheten drastisk ved at han oppstrøms hoveddammen bygde en egen inntaksdam som var 1 meter lavere. Inntaksdammen var derfor helt under vann. Det gjorde at den ikke så lett ble skadet av flom og isgang. En slik inntaksdam hadde også betegnelsen «un batardeau», som betyr en midlertidig dam for å tørrlegge en byggegrop. Tanken var at når hoveddammen måtte tørrlegges for reparasjon kunne vannforsyningen opprettholdes gjennom rørinntaket som var lokalisert til inntaksdammen. Hoveddammen var en solid dobbel murdam med 2 meter bred tetningskjerne av myr eller jord i midten. Høyden var 3,5 meter og overløpet var bygd opp av plank. Ved Theisendammens sammenbrudd i 1844 ble inntaksdammen og ledningene fylt med jordmasser. Dammen fungerte i alle fall til 1863 da vanninntaket ble flyttet.

Ilavassdraget i 2018

I Ilavassdraget ligger Kobberdammen, Baklidammen, Theisendammen og Reservedammen. I vassdraget ligger også Stokkedammen som dreneres via en bekk ned til Ilabekken. Stokkedammen er et lite vann som ligger like sør for Theisendammen og betegnes også som Isdammen. Vanndybden her er bare 1-2 meter mens selve damkonstruksjonen er en oppfylt voll med lengde ca. 170 meter. På Holms kart fra 1858 er dammen vist og betegnet "Springvanddam for Nøisomhet". Dette har altså vært vannkilden for gården Nøisomhet som i dag betegnes Wullumsgården. Stokkedammen har betegnelse etter en eier av Wullumsgården. Dammen forvaltes ikke av Trondheim kommune. Vannet i dammen ble i 2016 rotenonbehandlet og det er inntil vinteren 2020/21 ikke satt ut ny fisk.

Baklidammen og Theisendammen er begge store murdammer og de største damkonstruksjonene som Trondheim kommune forvalter. Reservedammen er i dag ikke i bruk som en demning.

I dag er det ingen som utnytter vannet fra Ilabekken. En opp mot 800 år gammel industritradisjon har stoppet opp. Videre er en ca. 200 år gammel historie om utnyttelse av vannet til drikkevannsformål også sluttført. Damanleggene som i dag ligger i Ilabekken ligger der som imponerende byggverk og som minne over tidligere tiders innsats for framgang og vekst for byen. I dag er disse dammene verdifulle naturperler i utfartsterrenget og utnyttes til friluftsliv. Sikkerheten ivaretas gjennom Trondheim kommunes forvaltning. Dette omfatter ett omfattende system bestemt av NVE for tilsyn, beregninger og dokumentasjon av damkonstruksjonene.

Fra Theisendammen er det montert et system for utslipp og styring av minstevannføring nedstrøms dammen. Dette skal ivareta nok vannføring til fisk i bekken mellom fjorden og opp til Theisendammen.

Friluftsliv

Etter at Ilavassdraget opphørte som vannforsyningskilde til byen i 1979, ble vassdraget i 1985 frigitt for fiske, bading, skøyteløp og annet friluftsliv.

Kommunen har i 2016 gjennomført et omfattende tiltak for å bli kvitt det uønskede fiskeslaget mort i Ilavassdraget gjennom å bruke rotenon. Det er frem til vinteren 2019 ikke satt ut ny fisk i vassdraget.

Dammer i vassdraget

Kobberdammen

Øverst i nedslagsfeltet 5,5 km oppover langs Ilabekken var det opprinnelig et lite vann. En kilde angir at for å skaffe vann til Ila møllebruk ble det omkring 1660 etablere en demning her for å skaffe ytterligere vannvolum. Ila møllebruk malte korn for byens bønder, og mølleeier var Boye Pettersøn. Annen kilde angir at det omkring 1700 ble bygd en dam her av mølleeier Hagerup, også for å sikre mere vann til de nyetablerte industriene kobber-platemølle, bly-platemølle og spikerverk, (kfr. Under Mølledammen).

Navnet har dammen fra Kopperhammer, som er et annet navn for Geitfjellet, eller fra den nevnte kobberplatemøllen i Ila.

I 1791 skjedde et dambrudd i dammen. Flodbølgen førte til at alle andre demninger også brøt sammen, noe som resulterte i at 22 mennesker omkom og bebyggelse og annet i Ila ble ødelagt. Ved rettsaken ble daværende eier av møllebruket Thomas Jelstrup beskylt for å ha foretatt en uansvarlig forhøyelse av dammen. Han ble frifunnet i høyesterett da ulykken måtte ansees å være en tilfeldig hendelse/ulykke. En mer solid dam ble bygd opp nesten umiddelbart etter katastrofen.

I 1908 ble det bygget en dobbel murdam med tetningskjerne av myrmasse i midten. Det er den samme dammen som står i dag, men som senere er rehabilitert flere ganger, sist i 2003. Dammen er ca. 70 meter lang, 5 meter høy og største dybde i vannet er ca. 12 meter. Full dam rommer ca. 360.000 m³ vann. Vannet i dammen ble i 2016 rotenonbehandlet og det er inntil vinteren 2019 ikke satt ut ny fisk.

Under rehabiliteringsarbeidet høsten 2003 ble eksisterende sti fra Fjellseter benyttet. Stien tålte ikke trafikken og fra dammen opp til Fjellsetervegen ble stien derfor rehabilitert - planert og forsterket med ny overbygning. Foto: Bjørn Brenne.

Baklidammen

I perioden frem til 1900 var det jordbruk som dominerte der Baklidammen er i våre dager. Men det må også ha vært en dam her tidligere. For da Kobberdammen brøt sammen i 1791, berettes det at Baklidammen ble tatt av flodbølgen. Dammen skal være bygget av Thomas Jelstrup, men ble ikke bygget opp igjen. Fra 1772 ble Theisendammen bygd av Simon Lorentz Thaysen for å styrke den private vanntilførselen til Ila møllebruk, hvor han var medeier.

I 1777 ble Ilavassdraget tatt i bruk som vannkilde for byen, (kfr. Vannverkets inntaksdam). Vanninntaket til byen ble i 1889 flyttet til Theisendammen som da var ferdig bygd.

Hvorfor navnet Baklidammen?

Siste private eier av «Baglien» (fra 1882) var Ole Knudsen Grindal som kom fra Rennebu. Han var slektning av datidens eier av Lavollen. For å få renere vann, ble det i 1890-årene også planlagt en «klardam» mellom Kobberdammen og Theisendammen. Stedsvalget ble «rett ned for Baglien», etter at flere alternativ var vurdert. I 1897 ble det gjort endelig vedtak om ny dam. Det var naturlig å gi den nye dammen navn etter bruket som lå «baklies» - eller nordvendt.

Om byggingen

Utbyggingen foregikk i forbindelse med stadsingeniør Carl Adolf Dahls fornyelse av byens vannforsyning som ble utført 1898-1900.

Dette var et stort anlegg for sin tid – med mye arbeidsfolk og stor transport av stein og annet utstyr gjennom byggeperioden. Dette var før biler og andre motoriserte hjelpemidler. Stein ble hentet dels fra byens steinbrudd i Høvringen og dels fra et steinbrudd i Hasselvika. Arbeiderne ble i stor grad innkvartert på de nærmeste plassene; Baklia, Lavollen, Sommersetra, Svalsbergplassen og Sverresborgplassene. Flere av arbeiderne hadde med seg familie under et så langvarig prosjekt.

Den opprinnelige konstruksjonen var en massiv murdam, med mur i sementmørtel på vann- og luftside.

Kommunen kjøpte gården i 1900 for kr 20.040 for å sikre Baklidammen som drikkevannskilde. Gårdsdriften ble holdt ved like noen år etterpå, men grunnlaget for slik drift ble enda mindre etter at dammen ble utvidet i 1910. Kommunen krevde også en viss avstand mellom drikkevannskilden og jordbruk.

Kvaliteten på drikkevannet var avhengig av at Theisendammen ble holdt ren. Ved kjøp av Sommersetra og del av Vestre Sverresborgplass, fikk kommunen bedre kontroll med forurensningskilder.

Dammen ble påbygget med 4 meter i høyden i 1910-1911, og vannmengden økte da fra 173.000 til 429.000 m³.

Rent drikkevann

I 1950 ble det konstatert at kvaliteten på drikkevannet var dårlig. Dette samtidig som en stadig større del av byens drikkevann kom fra Leirsjøvassdraget. Til tross for protester gikk kommunen inn for å skjerpe kravene til renere miljø rundt dammene og i Ilabekken gjennom inngjerding og begrensning av adkomst og ferdsel. Så sent som i 1971 ble det satt opp nytt gjerde rundt Baklidammen.

Dammen er senere blitt rehabilitert blant annet i 1913, 1980 og 2003. Baklidammen ble sist rehabilitert i 2020/2021. Tiltak ble gjennomført for å oppfylle sikkerhetskravene i damsikkerhetsforskriften. Baklidammen er plassert i høyeste sikkerhetsklasse på grunn av nærhet til bebyggelse og veier. Baklidammen ligger 197 meter over havet og har en lengde på 290 meter og høyde 16 meter. Vannet i dammen ble i 2016 rotenonbehandlet og det er senere satt ut ny fisk.

Theisendammen

Theisendammen ligger 2 km oppover i vassdraget målt fra fjorden i Ila. Dammen har hatt forskjellige navn opp gjennom tidene. Første dam ble trolig bygget av Hagerup som ble eier av møllebruket i 1727. Hensikten var å sikre mølledrifta. Den ble derfor kalt en mølledam. Den ble også kalt nedre Kobberdam eller lille Kobberdam.

Simon Lorentz Thaysen, som hadde interesser i Ila møllebruk, bygde i 1772 ut dammen for å sikre stabil vanntilførsel. Dammen Theisendammen har siden fått navn etter Thaysen.

I 1791 var det sen vår med snøsmelting og mye regn. 27. mai brøt Kobberdammen sammen, og veldige vannmasser tok med seg Theisendammen og dammene nedenfor. 22 menneskeliv og mer enn 10 hus nede i Ila gikk tapt. Theisendammen brøt sammen på nytt i 1844. Denne gang uten at noen omkom. Kart/tegning fra 1872 viser en dobbel murdam med en 3,5 m bred tetningskjerne av myr i midten. Dammens lengde var 50 m, største høyde 5 m og rester av denne kommer til syne når vannet i dagens Theisendam tappes ned. Dammen som ble bygd opp igjen ble tatt i bruk som nytt vanninntak og var ferdig i 1887. Dette er en massiv murdam hvor tetningen skjer med mur i sementmørtel på vannsida. Vannverket flyttet sitt inntak hit i 1889 og var i bruk frem til 1979, altså i 90 år.

Dammens lengde er 145 m og største høyde 12 m.

Ved Theisendammen er det utført rehabiliteringsarbeider i 2008 og 2017/18 og sikringsarbeid i 2019.

I 2008 ble dammen nedtappet, bunnen ble på bestemte partier planert, og morten forsøkt fjernet. Nedstrøms dammen ble terreng og vegetasjon ryddet og ny gangbru ble bygd over bekken. Det er også montert armaturer for tilførsel av minstevannsføring til Ilabekken, hvor det tidligere er satt ut fisk. På damkronen ble det satt opp nye rekkverk, lagt nytt asfaltdekke, og justert stien vest for dammen.

Etter at Ilavassdraget ble frigitt til friluftsformål i 1985 er dammen blitt en populær tumleplass sommer som vinter, med blant annet bading og skøyter. Vannet i dammen ble i 2016 rotenonbehandlet og det er satt ut ny fisk.

Ved siste rehabilitering ble dammen tappet ned og blant annet ble nytt tappeorgan og overløp montert.

Reservedammen

Reservedammen er ikke lenger å betrakte som en dam da det er laget en tunnel gjennom dammen - og den er ikke en av damkonstruksjonene som kommunen forvalter.

Den ligger ved Møllebakken, 1,5 km opp fra fjorden i Ila. Den første som bygde en dam på dette stedet var mølleeier Thomas Ielstrup. En kilde angir at dette skjedde omkring 1790. Han betegnet dammen som Kipperdammen da den ble bygd på Kipperjordet. Det var en gård nede i Ila som het Kippergården, og det er nærliggende å tro at arealet dammen ble bygd på, tilhørte denne gården. Hensikten med dammen var åpenbart å sikre vann til bruket. Dammen ble fullstendig ødelagt av flomkatastrofen i 1791, men den ble ikke umiddelbart bygd opp igjen.

I 1804 fant vannverksinteressentene ut at de ville bygge en ny dam på stedet for å sikre drikkevannsforsyningen. Det er fra den tid at den ble betegnet som «Vandledningernes Reservedam». Dammen var ikke særlig godt utført for etter en tid ble den ansett for å være så medtatt at den ble revet ned.

Kaptein Collin konstruerte og fikk bygget en helt ny dam i 1840-42 på dette stedet. Hans tegning "Kart over Grynden for Dæmningen i Vandbeholdningsdammen for Vandledningerne i Trondhjem" viser en meget solid murkonstruksjon. Dammen var hele 18 meter bred i bunnen, høyden 9 meter og lengden 45 meter. Overløpet var delvis i fjell og dels mursatt. Dette ga en meget sikker konstruksjon. Fult magasin inneholdt ca. 1,2 mill. kubikkfot vann, (ca 40.000 m³). Det er usikkert hva som skjedde med dammen under Theisendammens sammenbrudd i 1844. I 1863 ble vannverkets inntak flyttet til Reservedammen fra en inntaksdam ved Benneches veg, lenger ned i elva (flyttet videre til Theisendammen i 1889).

Til høyre Hyllgården og Sverresborgplatået i bakgrunnen.

Den gamle Bynesvegen (Møllebakken) gikk like ved og i 1892 het det seg at veien var av stor interesse for byen som turistveg og transport av is fra Reservedammen. Dammen var også en populær badedam, men brådyp. I Byåsenminner 2013 fortelles det om 3 drukningsulykker i 1940 årene. Dammen fungerte med fylt magasin til etter siste verdenskrig. Collins konstruksjon står i all hovedsak den dag i dag, men bunnløpet ble rundt 1970 sikret og utvidet slik at alt vann passerer nå uten å bli demmet opp. Dammen ble rehabilitert i 2014 med nytt rekkverk, utvidet bunnløp og vegetasjonsrydding oppstrøms. Det ble også bygget nye stier fra Steinberget via Reservedammen og opp til Theisendammen. I 2018 er det iverksatt arbeid med en ny sti vest for bekken fra Reservedammen og ned til kryssing med Roald Amundsens veg.

Kilder for oppdatering (2018):

• Finn Bjørgum Damanlegg i Ilabekken fra 2002
• Samarbeid mellom Trondheim kommune og Byåsen Historielag 2018/2019 (Skilting av damanlegg)

Øvrige dammer i Bymarka

Stig Berge har samlet historisk informasjon, kart og bilder om Kyvatnet, Lianvatnet og Haukvatnet som gir mer informasjon enn det som står under hver dam og på skiltene som er satt opp ved dammene.

Dam Kyvatnet

På Johan Daniel Berlins kart fra 1772 er vannet kalt «Tyv-vandet». Kartet viser at bare den indre delen er naturlig. Hoveddelen av vannet mot demningen var da en bekkedal med en liten putt. Dammen ble bygd i 1793 av generalmajor Carsten Gerhard Bang. Han var eier av Ugla gård, som lå ved Uglabekken nedenfor dammen. Her bygde han to mølledammer og fire kornmøller. Det naturlige tilsiget av vann var for lite for mølledriften, derfor bygde han dammen. Fortsatt var det for lite vann, og han bygde senere en vannrenne fra Lianvatnet, som endte i mølledammene. Mot slutten av 1800-tallet ble mølledriften utkonkurrert av moderne anlegg og møllene ble nedlagt.

Gråkallbanen ble ført fram til Ugla i 1925. Det åpnet for industriell produksjon av is, til datidens «kjøleskap». Isen ble skåret i store blokker og lagret i et hus like nedenfor dammen. I sommerhalvåret gikk isen videre med Gråkallbanen til restauranter, hoteller og skip.

Demningen er solid bygd og har ikke hatt behov for omfattende vedlikehold. Damkonstruksjonen ved Kyvatnet ble sist oppgradert i 2009/2010. Før arbeidet startet ble vannstanden senket, og noe arbeid med planering og tilfylling for nye badeplasser utført. Det ble bygd ny parkeringsplass og på damkronen ble det montert nytt rekkverk og asfaltert gangareal. Det ble også montert ny luke på bunntappeløpet. Damkronen er ca. 184 m.o.h. og demningen er 36 meter lang, 7 meter høy og ca. 14 meter bred. Magasinareal 0,1 km², største dybde 17 meter, nedslagsfelt 1,6 km², magasin ca. 0,4 mill. m³.

Kyvatnet har til alle tider vært et populært utfartssted, for friluftsliv og rekreasjon, som fiske, bading og vintersport. Vannet i dammen ble i 2016 rotenonbehandlet og det er inntil vinteren 2019 ikke satt ut ny fisk.

Dam Haukvatnet

I motsetning til mange andre dammer i Bymarka er Haukvatnet et naturlig vann, oppdemt ca. 2 meter. Vannet er inntegnet på Daniel Berlins kart fra 1772. Demningen ble bygd for å skaffe vann til mølledrift ved Forsøket ved Leirelva, i tillegg til vannet fra Leirsjøen. Det er uvisst når demningen ble bygd. Mølledriften startet med en kruttfabrikk på midten av 1700-tallet. I 1819 ble krutt-fabrikken overtatt av eieren av Kystad gård, Broder Lysholm Krohg. Han la ned kruttproduksjonen og bygde i stedet opp Forsøgets Papirmølle.

I et dokument fra 1834 står det: «Med Fabrikken følger Rettighed til ene at slippe Vandet i Haukvandet, dog under Forpligtelse hver Gang i forveien at underrette Gaarden Kystads Eier derom, samt imod at vedligeholde Dæmningen for Vandet, hvortil Törv og Steen maa tages, uden Godtgjörelse, paa Kystads Territorium i Nærheden af Dæmningen».

Det er nærliggende å tro at demningen ble bygd av Krohg i forbindelse med papirmølla. Tidlig på 1900-tallet bygde daværende eier av Kystad, Endre A Bræck, lysverk i bekken fra Haukvatnet, på høyde med Stavset gård, for å få strøm til Kystad. Kjell Ivar Aune skriver om lysverket i en artikkel i Byåsminner 2012: Kraftverket besto av en inntaksdam og kraftstasjon og skulle skaffe elektrisk kraft til gården. Det ble også levert strøm til lyspærer i fjøset på Dalgård. Demningen til inntaksdammen lå i bekkedalen ca 40 m nedenfor dagens kryss mellom Oskar Braathens veg og Lysverkvegen. Rester av dammen kan sees i overkant av Øvre Stavsetveg nr 46. Demningen var bygd av store stein og fylt med stein og grus, i overkant forsterket med betong. Dammen var kalt «Brekkdammen», og var demt opp til kote 150 moh. Kraftstasjonen lå lengre nede i dalen, rett ovenfor der stien mellom Kystadbrinken og Enromvegen i dag krysser Kystadbekken. Kraftstasjoner i Øvre og Nedre Leirfoss ble bygd i samme periode, og var ferdig i 1901 og 1910. Både lysverket og demningen ble rasert da det ble lagt kloakkledninger ned gjennom dalen.

Dam Haukvatnet er opprinnelig en murt steindam, hvor det under bygging av gangvegen rundt vatnet er lagt en fylling på vannsiden som støter mot dammen. Damkronen er et betongdekke med bredde 2 meter. Damkronen er ca. 190 m.o.h. og demningen er 14 meter lang, 5 meter høy og ca. 13 meter bred. Magasinareal 0,1 km², største dybde 16 meter, nedslagsfelt 2,7 km², magasin ca. 0,1 mill. m³. For dam Haukvatnet fungerer ikke bunntappeløpet og vannstanden her forutsettes i ettertid å bli senket med hevert.

Området benyttes aktivt til friluftsliv og i perioden 1984-87 ble det anlagt en 2,2 km lang asfaltert løype rundt vannet. Denne er tilrettelagt for funksjonshemmede – med aktiviteter sommer og vinter.

Bestanden av den uønskede fiskearten mort i Haukvatnet var, som i Kyvatnet, stor. I 2010 ble det satt norgesrekord med en mort på 1,16 kg i Haukvatnet. Vannet i dammen ble i 2016 rotenonbehandlet og det er inntil vinteren 2019 ikke satt ut ny fisk.

Lianvatnet

Lianvatnet er et naturlig vann, oppdemt et par meter. Demningen slik den er i dag er en liten betongdam bygd i privat regi i ettertid. Vannets nedslagsfelt ca. 1,2 km², magasinareal 104.100 m², magasinvolum 337.000 m³, største dybde 12 meter. Demningen eies ikke, - og forvaltes heller ikke av Trondheim kommune.

I 1793 ble Kyvatnet demmet opp for å skaffe vann til mølledriften i Uglabekken. Etter hvert viste det seg å være for lite vann i vassdraget til driften. Det ble derfor anlagt en liten demning i Lianvatnet og bygd en vannrenne ned mot Uglabekken. Utløpet og vannrennas trase gikk omtrent der Per Sivles veg går i dag.

Rundt år 1900 var møllene utkonkurrert av moderne anlegg. Lianvatnet fikk da tilbake det naturlige utløpet mot Haukvatnet, slik det er i dag.

Den gamle steindemningen er godt synlig like innenfor dagens demning.

Gråkallbanen ble ført fram til Lian i 1933. Allerede før den tid ble det arrangert motorstevner og travløp på isen. Med Gråkallbanen ble det åpnet for nye aktiviteter og en svømmestadion ble bygd nedenfor stasjonen.

Leirsjøvassdraget

Leirsjøvassdraget i Trondheim kommune har utspring i vannskillet på Gråkallen, 556 m.o.h., og Storheia, 565 m.o.h. Vassdraget drenerer deler av Bymarka i Trondheim, og har utløp i Nidelva ved Sluppen.

Med Dam Leirsjøen som nedre grense er nedbørfeltet 15,2 km² .

Nedenfor Dam Leirsjøen har Leirelva samløp med flere bekker som har utspring i små nedbørfelt, blant annet Vådanbekken, Kystadbekken, Uglabekken og Heimdalsbekken. Samlet utgjør alle disse nedbørfeltene 20,5 km² . Totalt er vassdragets nedbørfelt omtrent 35,7 km² , og fra Gråkallen til Nidelva er avstanden 12,1 km langs vannveien. Hovedvassdraget har innsjøer ved Vintervatnet, Kvistingen, Skjellbreia, Lille Leirsjø og Store Leirsjø. Sidevassdragene har innsjøer ved Lianvatnet, Haukvatnet og Kyvatnet. Skjellbreia og Store Leirsjø har vannspeil som kan reguleres ved tapping gjennom damkonstruksjonene.

Leirsjøvassdraget var fra 1922 en del av Trondheim og Strindas vannforsyning, og ble fra 1993 reservevannkilde til Jonsvatnet.

Fra 2016 ble vassdraget erstattet av Benna, som nå er reserve- og vannforsyningskilde for Melhus og Trondheim kommune. Vassdraget ble samtidig frigitt til friluftsformål

Dammer i vassdraget

Kvistingen

Navnet Kvistingen kommer av ordet kvistet, fordi vatnet har mange viker og kroker. Oppdemning ble første gang utført rundt 1730, i forbindelse med mølledriften ved Skjellbreia.

Fra 1922 var Kvistingen en del av byens og Strindas vannforsyning. Krig og tyskernes okkupasjon medførte økt vannbehov i byen. I 1942 ble det derfor lagt en ledning av trerør fra Kvistingen forbi Vintervatnet til Ilabekken, - nedenfor «Kumlokket». Vanninntaket til byen var da i Theisendammen fram til 1979. Bruk av ledningen sluttet på 1960-tallet, da Leirsjøen og Jonsvatnet ble hovedkildene.

hvor den vannførende ledningen ned til "Kummlokket" startet (Vertikalfoto fra 1947).

Kvistingen er et naturlig vatn og demningen har hevet vannstanden med ca. 4 meter. Største vanndyp er 25 meter, med et vannvolum på ca. 1,8 mill. m³ og et feltareal på 1,3 km², samt et vannareal på 0,2 km².

Ut fra vatnet renner Kvistingsbekken som skifter navn til Fossbekken der den blir bratt. Den renner ned til Skjellbreia og videre til Leirsjøene.

Demningen er en dobbel murdam, 25 meter lang, med sentral myrtetting. Den ble sist rehabilitert i 2012 med blant annet en armert betongplate på vannsiden, nytt overløp, bunntappeløp, ny bru over overløpet og montert rekkverk på nedstrøms side.

Dam Skjellbreia

Skjellbreia er et naturlig vatn oppdemt ca. 4 meter, med dybde ca. 40 meter midt på vatnet.

Navnet kommer av gammelnorsk skjaldbrei,det vil si brei som et skjold. Oppdemming av Skjellbreia ble første gang utført rundt 1730 i forbindelse med omfattende mølledrift i elva nedenfor demningen og i Leirelva nedenfor Leirsjøen.

Driften ved møllene opphørte om lag 1900. Foto: Knut E. Møller, november 2011.

Demningen ble påbygd og vannstanden hevet i 1868. Samtidig refererte Adresseavisen at det var observert sjøorm i Skjellbreia.

Demningen er en massivdam i betong med to overløp, - bygd slik den er nå ca. 1930. I 1976 ble østre side av damkrona påbygd for å hindre utvasking av terrenget her. Dammens største høyde er 5,35 meter, dammens krone ca. kote 226,50, nedslagsfelt 7,6 km², magasinareal 0,69 km², magasin 2,28 mill. m³.

I 2005 ble de to overløpene og bunnluken rehabilitert. Ny bro for driftsvegen over bunnløpet ble også bygd - og senere ombygd på grunn av et teknisk uhell.

Dam Leirsjøen

Leirsjøen er et naturlig vann, med dybde ca. 30 meter i den vestre delen av vatnet.

Dam Leirsjøen er den nederste dammen i Leirsjøvassdraget som forvaltes av Trondheim kommune. Dam Leirsjøen slik den er nå er en 37 meter lang gravitasjonsdam i betong med største høyde ca. 10 meter, bygd i 1922. Dammens krone ca. kote 200, nedslagsfelt totalt 15,2 km², lokalt på 7,6 km², magasinareal 0,7 km², og magasin 2,3 mill. m³.

Leirsjøen var reservevannkilde for Trondheim frem til 2016, da Benna overtok som reserve- og forsyningskilde til Trondheim.

Dammen ble sist rehabilitert i 2004. Da ble en del av det gamle vannverksutstyret fra forsyningstiden fjernet. Dammen ble forsynt med en ny stabiliserende og armert betongplate oppstrøms. Det ble også bygd bru over overløpet og montert nytt rekkverk på demningen, slik at det nå er trygt å ferdes over denne. Nye bunntappeluker for regulering/tapping av vannstanden ble også montert. Av dammens øvrige utstyr fra vannforsyningstiden benyttes nå ventilhuset og vannledningene nedstrøms dammen. Nevnte utstyr benyttes til å forsyne Granåsens snøkanoner med vann til produksjon av kunstsnø, samt vann til å regulere vannstanden i den populære «andedammen» som ligger i enden av hoppanlegget.

Ventilhuset sees i forgrunnen. Foto: Bjørn Brenne

I enstemmig vedtak i formannskapet fra 15.12.15 står det: Leirsjøvassdraget med Leirsjøen, Skjellbreia, Bjørktjønna, Svartvatnet og Kvistingen opphører som reservevannkilde og frigis til friluftsformål fra 2016.

Vassfjellet

Trondheim kommune har forvalteransvaret for to demninger i området Vassfjellet/Våttåsen; Damtjern og Svarttjern. Disse har tidligere hatt funksjon som vannforsyningsmagasin, men er nå frigitt for rekreasjon og friluftsliv.

For å komme til Damtjern er det enklest å gå fra parkeringsplassen i Skjøla i retning østover mot Vassfjellet. Turen vil først følge en god kjerreveg opp til kapellet, videre etter en sti opp til vannet. Terrenget ved demningen egner seg godt som rasteplass, fiske etter ørret, bading og annet friluftsliv.»

Mot Svarttjern må en krysse Brøttemsvegen, for så å finne stien som fører opp i området Våttåsen, hvor dette tjernet ligger med god utsikt mot Tiller, byen og fjorden.

Damtjern og Svarttjern

«Det antas at navnet Damtjern ble almen talemåte fra ca. 1670 da det ble startet kortvarig gruvedrift ved Ulriksdal gruver nede ved Skjøla. Formålet var å utvinne kobberkis. Malmen ble smeltet ved Skjølabekken ( Damtjernbekken) som går fra Damtjern og ned til Nidelva. I den sammenheng ble nok bekken ved utløpet stengt med en enkel dam for å sikre nok vann ved behov.

Etter 2. verdenskrig startet en egen vannkomite arbeidet med Heimdal Vassverk for deler av daværende Tiller og Leinstrand kommuner. Svarttjern på Våttåsen og Damtjern i Vassfjellet ble valgt som vannkilder. I 1947 ble det kjøpt inn rør av Tiller kommunale Vassverk. Året etter søkte Vassverket departementet om regulering av Damtjern og Svarttjern med dambygging. I 1952 ble vassverket satt i drift. Det var da lagt en 6 toms overføringsledning til Svarttjern fra en dam i Damtjernbekken ca 2 km nedenfor Damtjern. Denne dammen var bygd av masser fra terrenget omkring, og den raste ut i mai 1960.

Året etter ble det besluttet å bygge en ny dam av betong lengre opp i bekken. Denne demningen i Damtjern var ferdig bygget i 1962 og skulle sikre nok vann til vassverket i tørre år.

1. januar 1964 ble tiller kommune slått sammen med Trondheim kommune. Dette medførte at videre arbeid med Tiller Vassverk ble innstilt, da spørsmål knyttet til vannforsyning ble overlatt storkommunen. Damtjern er fra 2020 felles grensepunkt for Trondheim og Melhus kommune.

Tekniske data Damtjern:

• Demningen er en betong teltdam bygget i 1961.
• Demningen er ca 5 meter høy, 40 meter lang, med 2 bunnrør og tappeventiler for senking av vannstanden.
• Demningen benevnes som en «teltdam» fordi ventilkammeret (tilgjengelig rom) ligger inne i demningen.
• Overløpet går over damkrona som er delt i to seksjoner, en med lengde 21 meter og overløpskant kote 346,00 og en med lengde 19 meter og overløpskant kote 346,15.
• Magasinareal 0,04 km² og magasin ca 0,1 mill m³.
• Demningen ble rehabilitert i 2002.

Demningen i Svarttjern er en beskjeden betongdam med største demningshøyde i bekkeløpet. Demningen ble rehabilitert i 2002. Da ble det ved hjelp av helikoptertransport støpt ny betongplate på oppstrøms side, og tappeløp med ventilhus og ventil ble fjernet. I ettertid vil det derfor være nødvendig å regulere vannstanden med hevertledning. Samtidig med arbeidet på demningen ble det også etablert en rasteplass ved demningen.

Benna i Melhus

Ettersom Benna nå er drikkevannskilde også for Trondheim, har Trondheim kommune overtatt forvalteransvaret for det nye vannverket og dam Benna. Dammen ble i sin tid bygget som en del av Lofossen kraftverk og rehabilitert i forbindelse med øvrige anleggsarbeider for den utvidede vannforsyningen.

Benna

Dam Benna ble bygget i 1914 og var opprinnelig en 20 meter lang og 5 meter høy murt gravitasjonsdam - bygget for kraftproduksjon. Dammen er i sin helhet fundamentert på fjell. Denne demningen er nå påbygget og ny demning er tilpasset vannforsyning. Den delen av dammen som omfatter inntaket og bunntappeløpet er nå plassert i en utsprengt kanal, der veggene er kontaktstøpt mot de utsprengte kanalveggene.

Det er varierende kronebredde på dammen. Ved inntaket er bredden 5 meter, mens den til begge sider for inntaket har bredden 1,2 meter.

Til side for inntaksdammen er det etablert et flomløp i form av en lav betongterskel med en bredde på 6,5 meter og en høyde på cirka 1,0 meter. Fra flomløpsterskelen ledes vannet tilbake til vassdraget et lite stykke nedstrøms dammen.

I dammen er det installert ei inntaksluke og ei bunntappeluke. Opprinnelig var det to inntaksluker, men det ene inntaket er støpt igjen. Foran nåværende inntak er det montert en varegrind. Inntaksluken har bredden 0,8 meter og høyden 1,0 meter. Tappeluken har bredden 0,6 meter og høyden 1,0 meter. Begge lukene opereres fra lukehuset på toppen av dammen. Lukehuset er utført i bindingsverk. Til side for lukehuset er det montert gjerde.

Tekniske data:

• Nedbørsfeltets areal 25,7 km², magasinareal 5,7 km²
• Midlere tilsig 0,481 m³/s, 15,2 mill. m³/år
• Magasinvolum 11,2 mill. m³
• Vannstanden i Benna reguleres og skal ligge innenfor kotehøyde +184,2 og +182,2

Hovedvannledningen som ble lagt fra Benna til Kolstad pumpestasjon i Trondheim kommune ble ca. 24 km lang.