Hjem NyhetssakerHer har trønderne hoppet i mer enn hundre år

Her har trønderne hoppet i mer enn hundre år

Den første Granåsbakken ble åpnet på nyåret i 1940. Skihopping var imidlertid ikke noe nytt fenomen i dette området. I mellomkrigsårene ble det hoppet i tre ulike bakker her.

Sist oppdatert: 11.10.2021

Luftfoto av hoppbakken i Granåsen under NM i 1953
Den gamle Granåsen-bakken under NM i februar 1953. Foto: Sverresborg Trøndelag Folkemuseum

Når dette skrives er de store hoppbakkene i Granåsen borte, men om ikke lenge vil nye tårn vokse fram. Å hoppe på ski har lange tradisjoner i området rundt Granåsen, som fram til 1964 lå i Leinstrand kommune. Leinstrand Idrettslag, som hadde base på Heimdal, ble stiftet i 1886, og laget arrangerte sitt første hopprenn allerede i 1889. I den eldste lagsprotokollen ble unge Lars Solberg trukket fram for sine “fenomenale ferdigheter”. Han hoppet nemlig uten stav, noe som forbauset alle tilskuerne.

OL-vinnere i Smistadbakken

Skihopping var ny idrett mot slutten av 1800-tallet, og det ble kombinert med å gå på ski. Den første tida var lengden på hoppene uvesentlig. Det var bare stilen som telte. Til å begynne med ble det hoppet i provisoriske hoppbakker, anlagt der forholdene til enhver tid var best. Av kjente og offisielle bakker i dette området, var Smistadbakken den aller første. Bakken ble anlagt og tatt i bruk i 1912. OL-vinnerne i 1952, Arnfinn Bergmann og Torbjørn Falkanger, trente begge i denne bakken i sine yngre dager.

I januar 1914 nevnes Smistadbakken i de ulike trondheimsavisene. Da var det Skjetlein landbruksskole som arrangerte hopprenn. Paul Venaas hentet hjem “Centralforeningen store præmie”, mens Ingard Aasenhus fikk “ekstrapræmie for længste staaende hop”.

Torbjørn Falkanger satte bakkerekord med 60 meter i Granåsen i 1949. Foto: Sverresborg Trøndelag Folkemuseum

“Lange og djerve hopp”

I januar 1918 ble det såkalte amtsrennet arrangert i den nye Hallanbakken, som lå rett øst for dagens hoppanlegg. Føret var ikke det beste, men likevel ble det prestert “lange og djerve hopp”, ifølge Nidaros. Fallprosenten var nokså stor, men Karl Stene og Ole Benberg fra Leinstrand Idrettslag leverte stående hopp på godt over 30 meter. Hallanbakken tilhørte Leinstrand Skilag, men ble lånt ut til andre lag. Denne bakken var i bruk til like etter Annen verdenskrig.

Arbeidernes Idrettslag hadde også egen bakke, Søremsbakken. Arbeider-avisen var ikke nådig sin omtale etter lagets klubbrenn i februar 1921: “Her kom mangelen på trening godt til syne, og resultatene ble også for de flestes vedkommende mindre gode!”, men “Arrangementet gikk kvikt og greit”. Til og med høvleriarbeiderne i Trondheim hadde årlig skirenn den gangen. Mon tro om de høvlet sine egne skiplanker?

I Høgåsen ble det bygget bakke i 1925. Denne er blitt brukt som treningsbakke fram til nyere tid, men fungerer i dag først og fremst som en akebakke

Smistadbakken ble utvidet og forbedret i 1929. Broen hadde da en høyde på ni meter og var 27 meter lang. Hoppet var flyttet fire meter bakover, og bakken målte nå 65 meter fra hoppet til overgangen. “Det er lykkedes lagets eksperter paa omraadet at skape en profil av bakken som er nær det ideelle”, skrev Dagsposten. Også Hallanbakken ble utbedret. I 1932 ble det bygget tribuner og ny fartsbro, og det ble ny bakkerekord med 46,5 meter i det aller første rennet.

Faksimile fra Adresseavisen i november 1938

Ny bakke på gang

Hoppentusiastene på Byåsen ønsket seg et nytt og bedre hoppanlegg. Idrettslagene Byåsen og Forsøket begynte å snakke om samarbeid, og det ble nedsatt en komite som skulle utrede mulighetene. Komiteen landet på en ny bakke i nærheten av Hallanbakken, en bakke hvor det kunne hoppes 55-60 meter. Bakken skulle bygges i Lilleåsen ovenfor Leirbrua, i området mellom Hallanbakken og Høgåsbakken. I 1938 gikk de to idrettslagene inn for å jobbe videre med planene, og året etter søkte de Strinda kommune om et økonomisk bidrag. Politikerne “skrev ut en sjekk” på 750 kroner. Noen måneder senere søkte lagene om mer penger og fikk 1250 kroner til. Om ikke det var nok, like etter kom det nye 400 kroner under forutsetning av at arbeidet ble utført som ungdomsarbeid. Det gikk ikke en måned en gang før lagene på nytt søkte om midler. Strinda formannskap bevilget ytterligere 600 kroner, men nå gjorde det ettertrykkelig klart at det måtte være nok for å gjøre ferdig den nye hoppbakken.

Sommeren 1939 kjøpte idrettslagene så Granåsen fra grunneier Sivert S. Øye for 3000 kroner. På nyåret i 1940 sto bakken ferdig. Bakken hadde til sammen kostet 8000 kroner. I tillegg hadde lagenes medlemmer lagt ned rundt 3000 arbeidstimer på dugnad.

Birger Ruud med første bakkerekord

“Bakken ligger mot nord og har på begge sider ganske tett skog - en beliggenhet som muliggjør skirenn i all slags vær”, skrev Adresseavisen 26. januar 1940. Bakkens kritiske punkt var 55 meter, og den skulle være “storbakken” av tre planlagte bakker som skulle ligge ved siden av hverandre.

Under trening hoppet Einar Vanvik 60 meter, noe som lovet godt foran det offisielle åpningsrennet søndag 4. februar.

Birger Ruud, som hadde vunnet to OL-gull og tre VM-gull på 1930-tallet, inspiserte bakken foran åpningen. Han ga tommel opp. Samtidig gjorde han oppmerksom på at “bakken med sin profil og sitt luftige svev er en krevende bakke som ikke enhver er i stand til å mestre”. Ruud skulle egentlig åpne et kveldshopprenn på Lian kvelden før rennet i Granåsen. Han hadde imidlertid pådratt seg en ankelskade, og tok ikke sjansen. Han sparte seg til nybakken i Granåsen.

Og Birger Ruud var suveren. Førstehoppet var på 45,5 meter med “elegant skiføring, behersket men for stor knekk”. I andre omgang klemte han til med 56 meter, “elegant og fjellstøtt”. 56 meter ble notert som bakkens første offisielle bakkerekord. På resultatlista var “byåsingene beskjedne verter” skrev Adresseavisen.

Det ble også arrangert NM i langrenn og kombinert i Granåsen den samme helga. Kombinertkjempen Simon Slåttvik tok sin 13. kongepokal, og hoppet så godt at han kunne kjempet om pallplass hvis han deltok i spesialhopprennet.

Illegale renn under krigen

Måneder senere ble Norge og Trondheim okkupert av tyskerne. Vinteridretten måtte ta pause, men det ble gjennomført noen illegale renn. Byåsen Idrettslag og Selsbakk Idrettsforening arrangerte et par renn i 1944. I det ene deltok hele 66 hoppere. Det hopprennet det ble snakket mest om i ettertid, var imidlertid et renn 15. april 1945 hvor flere høytstående tyske offiserer var blant tilskuerne. “Starter Thomas Borthen slapp 102 mann utfor hoppet. Arrangementet var meget dristig. Løperne var riktignok ikke forsynt med nummer, men folk med roperter var plassert flere steder i bakken og opplyste publikum om hvem løperne var”, kunne man lese i Adresseavisen.

Hoppingen tok seg opp igjen med en gang krigen var over, og allerede i 1945 begynte arbeidet med å bygge en mindre øvings- og konkurransebakke ved siden av storbakken.

I 1949 satte Torbjørn Falkanger ny bakkerekord i Granåsen med 60 meter. Dette året hadde Falkanger vunnet alt, inkludert NM og Holmenkollrennet. Rennet i Granåsen var sesongens aller siste, og selv om Falkanger fløy bakken ned, måtte han se seg slått for første gang. Arnfinn Bergmann tuktet ham med sju tidels poeng.

Bakken ble ombygd i 1952. Bildet er tatt 22. september dette året. Foto: Sverresborg Trøndelag Folkemuseum.

“En dundrende suksess”

Et høydepunkt i den gamle Granåsen-bakken var selvsagt Norgesmesterskapet i 1953. Året før hadde bakken blitt ombygd. Hoppet ble skjøvet nesten 15 meter lenger opp i bakken, og profilen i unnarennet ble forbedret. Det ble også bygget en helt ny fartsbro, og første gang ble det også brukt jernkonstruksjoner. Ifølge Adresseavisen ble det nye hoppet fem meter høyt: “For at det ikke skal vises så avskrekkende, blir det fylt på med halmballer under hoppet, og det er regnet ut at det skal medgå hele 300 stk.” Målet var at den nye bakken skulle gi lengder på opp mot 70 meter. Det ble også laget tre mindre bakker for mindreårige.

I februar 1953 var det klart for NM med SK Freidig som arrangør. Storfavoritten Arnfinn Bergmann fikk det ikke til under treningshoppene kvelden før, men han innfridde da det gjaldt. Kronprins Olav var på plass og kunne se Bergmann ta en knepen seier foran Arne Ellingsen. Ellingsen satte imidlertid ny bakkerekord med 71,5 meter. Av 372 hopp endte 54 med fall.

Trønderne gikk mann og kvinne av huse for å se Norges beste hoppere i NM i 1953. Foto: Sverresborg Trøndelag Folkemuseum

Oslopressen var ikke nådig etter den første norgesmesterskapet i Granåsen. Hjemmefavoritten Bergmann hadde nemlig fått lov til å trene i bakken etter at bakken var preparert for rennet. Han var den eneste, og dette skulle innrapporteres til Skiforbundet.

Aftenposten skrev for øvrig at rennet var en folkefest: “Granåsen var fin, men krevende, og en stor del av hopperne viste seg ikke å holde mål”. Morgenposten mente det var en dundrende suksess, kanskje den største i NM-historien.

VM-bakker

Bakken i Granåsen ble gradvis det viktigste hoppanlegget i Trondheimsområdet. Tidligere hadde dette vært Gråkallbakken, som opphørte utover 1960-tallet. Granåsen-bakken fikk flomlysanlegg i 1959, og ble ombygd og utvidet ved flere anledninger. Den mellomste bakken ble for øvrig den første i Norge som ble utstyrt med plastmatter slik at hopperne kunne trene om sommeren. I gamle Granåsen ble det arrangert NM for senior og junior flere ganger, og i 1984 var bakken vertskap for junior-VM.

Hopphistoriens nyere del i Granåsen er bedre kjent. I 1990 ble det bygd to nye bakker, en storbakke (K120) og en normalbakke (K90), like sørøst for de gamle bakkene. Anlegget som eies av Trondheim kommune, hadde verdenscuprenn i kombinert allerede i desember 1990. Våren etter var det verdenscup i spesielt hopp. Her har det blitt arrangert verdenscup jevnlig, og i 1997 var det VM i nordiske grener i Granåsen. Nå nærmer det seg et nytt verdensmesterskap i Trondheim, og fram til første hopper er klar på bommen i 2025, skal det bygges to nye hoppbakker.

Den gamle storbakken ble ikke brukt etter at nybakkene sto ferdig i 1990, og tribunene og tårnet ble revet i 2007. De to minste bakkene i gamle Granåsen er fortsatt i bruk.

Mye har skjedd siden Lars Solberg forbauset alle med å hoppe uten stav i 1889.

PS! Bakkerekorden i dagens storbakke innehas av Kamil Stoch og er 146 meter - også det uten stav!

Bildet er fra verdenscuprennet i Granåsen i 2014. Anders Bardal tok den siste av sine sju individuelle verdenscupseire. Foto: Carl Erik Eriksson/Trondheim kommune

Byutvikling

Idrett, kultur og fritid

Fant du det du lette etter?

Takk for din tilbakemelding

Din tilbakemelding blir ikke besvart. Hvis du behøver hjelp, vennligst benytt en av våre kanaler for kontakt.

A03-P1-EPI004