-Kall meg gjerne aldersaktivist!

Vi møter den snart 69 år gamle pensjonisten på kafeen To tårn ved domkirka. Myhr er blant annet kjent som tidligere leder av Olavsfest og Rockheim, han har skrevet bøker og har hatt sentrale stillinger i NRK på Tyholt. Nå er han en stolt pensjonist som mer enn gjerne snakker om å det å bli gammel, et tema han synes er underkommunisert i dagens samfunn. 

- Jeg er blitt mer og mer opptatt av tema. Hvis man er så heldig at man blir gammel, så har man så mye å være takknemlig for, så for meg er det ikke negativt å bli gammel.  

- Jeg insisterer for eksempel på at jeg snart er 69 år GAMMEL. Når folk skriver bursdagshilsen på Facebook: “gratulerer med dagen, unge mann”, er det jo hyggelig ment, men jeg er ikke en ung mann, jeg er gammel og vil snakke sant om det å bli eldre, sier han.  

- I dag handler veldig mye om å holde seg ung så lenge som mulig, menneskeverdet knyttes dessverre til i hvilken grad man klarer å holde seg ung. Du har en verdighet som gammel i den grad du er ung, men før eller siden er man dømt til å tape ettersom vi alle blir eldre og skal dø en dag, sier Myhr. 

Han har tenkt mye på hvorfor det er blitt sånn og mener det ligger mye forklaring i tidsånden, hvor skjønnhets- og treningsindustri har en stor plass. 

- Men vi trenger ikke gå så langt tilbake i tid da eldre hadde en helt annen posisjon i samfunnet.  Vi hadde respekt for eldre på grunn av deres erfaring. I dag tror jeg mye av identiteten vår ligger i det å være i arbeid og at det er det som betyr noe, sier han.  

Mye fornektelse

Petter Myhr har flere eksempler som viser at vi helst ikke vil vedkjenne oss det å være gammel. Han mener det er mye fornektelse og skam ute og går.
- En svensk undersøkelse gjennomført nylig viser at mange pensjonister skjemmes over å være pensjonist.
Og en venn av meg fortalte at han ikke ville kjøpe honnørbillett etter at han ble pensjonist. 

Petter Myhr rister lettere sjokkert på hodet.   

For noen år siden skulle han holde foredrag på eldres dag for en fullsatt Liv Ullman-sal på kinoen. Han starta med å spørre: “Er det noen gamle folk her?” “Neeei”, kom det fra salen.
De svarte imidlertid et tydelig ja på spørsmålet om de følte seg unge. Han brukte resten av foredraget til å overbevise forsamlingen om at de faktisk var gamle og at de skulle akseptere det.

Han forklarer aldersengasjementet sitt med egen oppvekst. Han vokste opp i et bedehusmiljø i Namsos med godt voksne foreldre. 
- Hvis du går på bedehuset, så vet du at du skal bli gammel og at du skal dø. Jeg opplevde at vi forholdt oss til realitetene. Det var ingen fornektelse der. Og så var mamma og pappa veldig glade i gamle folk, sier han. 

Da Petter Myhr slutta som daglig leder for Olavsfest fikk han mange spørsmål om hva han skulle gjøre etterpå.
- Jeg svarte at jeg skulle bli pensjonist.
“Åja, men du finner helt sikkert på noe for å få tida til å gå?”sa folk.
"Nei, jeg skal finne på noe som får tida til å vare”, svarte jeg. Da så de rart på meg. Og så sa de: "Men du kommer i hvert fall ikke til å sette deg i gyngestolen?”
- Det er akkurat det jeg skal, sa jeg. Jeg skal sette meg i en gyngestol. 

-Det interessante er, forteller han engasjert videre, at nesten alle som spurte hadde den samme innfallsvinkelen. Akkurat som at det var forventa at jeg skulle svare at nå skulle jeg gjøre en masse spennende ting. Men det sa jeg ikke. “Jeg skal bli pensjonist.” Punktum.  

I gyngestolen

Petters pensjonistliv starter nettopp i gyngestolen - hver morgen. Der sitter han en halvtime - uten forstyrrelser av verken telefon, radio eller avis. Kun med kaffekoppen som selskap. Der tar han inn dagslyset, lar tankene fly og er til stede i øyeblikket.
 - Dette er min form for mindfulness, sier han. Når du er travel, er du ikke oppmerksom. Jeg er en person som har lett for å fokusere og konsentrere meg. Det gjør at det er en million ting som jeg ikke legger merke til. Nå gir jeg meg selv sjansen til å ta inn verden og vide ut perspektivet. og kjenne på hvordan jeg har det.

Hver dag kjenner han på takknemlighet, takknemlig for nok en ny dag.  

Da faren levde, sendte han Petter tekstmeldinger der han for eksempel kunne skrive ”Ny dag, ny nåde. I dag er det overskya og elleve grader”. 
Og nettopp ny dag, ny nåde er blitt et slags mantra for Petter. Inspirert av faren ble det også tittelen på ei bok som kom i 2024. Boka handler blant annet om å finne stillhet og ro i en verden full av støy. Den er også en fortelling om en far som er til stede for alle, og som peker på det som er viktig, og en mor som dør altfor tidlig.

Hverdagene har sin egen faste rytme i det Myhrske hjem. Vekkerklokka ringer klokka sju, og før Myhr setter seg i gyngestolen setter han på kaffen og tar med termosen med kaffe opp i andreetasje. Etter halvtimen i gyngestolen tar han fram lap-topen og skriver litt, og så kommer det gjerne en tekstmelding fra kone Vigdis i førsteetasjen der det står “hei”. Det betyr at hun er våken og klar for kaffe. Dermed serveres det kaffe på senga før det etterhvert blir frokost som etterfølges av en god gåtur i byen. Gåturene ender gjerne med et kafebesøk. 

- Jeg tror at noe av det viktigste man kan gjøre når man får mer tid til rådighet er å lage seg en fast rytme, slik de for eksempel gjør i klostrene. Dette lærte jeg da jeg var direktør for Olavsfest. Etter intens og hektisk jobbing dro vi til den greske øya Serifos. Etter to dager hadde vi gjort det som er å gjøre på øya. Det var ennå ti dager igjen av oppholdet. Motoren inni meg gikk ennå i hundre. Hva skal vi finne på nå? Da fikk jeg klar beskjed fra kona om å roe ned og slappe av. Og da laga vi oss en rytme, og jeg tror at vi som er pensjonister må lage oss den rytmen, for det er ingen som lager den for oss.  

Bob Dylan - en aldersaktivist

Petter Myhr har skrevet mye om Bob Dylan som han mener er en ekte aldersaktivist. Da Dylan ble 57 år gammel, gav han ut rockens første album om det å bli gammel; "Time out of mind" der alle sanger handler om å bli gammel og dø. 

- Dette gjør han innafor rocksjangeren som mest av alt fornekter det å bli gammel. Seinere gav Dylan ut ei plate der han tolket sanger av Frank Sinatra. Fansen ble rasende og mente det var under Dylans verdighet å tolke “gammelmannsmusikk”. Da han gav ut den plata valgte han å la seg intervjue i et magasin som er noe tilsvarende “Vi over 60”, og bare der. 

Er ikke det utrolig bra aldersaktivisme? spør Myhr. Han trekker også fram Patti Smith som aldri har lagt skjul på sin alder eller fiksa på utseendet. 

- Hun er jo et kraftsentrum! Og sånne som Dylan og Smith kan vi la oss inspirere av. Med sin tilstedeværelsle og også med det de synger, gjør og sier er det aktivisime mot alderisme (fordommer, negative holdninger eller diskriminering rettet mot en person basert på alder).  

- Men det er alt for få sånne. Kanskje skal vi heller tromme sammen til et demonstrasjonstog på eldres dag? Og parolen, den skal være “Vi krever å få lov til å være gamle?" avslutter pensjonisten Petter Myhr.