Reggio Emilia filosofien er en barnehagepedagogisk filosofi og praksis utviklet gjennom de siste seksti årene i Reggio Emilia i Italia. Filosofien har vært sterkt preget av den første barnehagesjefen i Reggio Emilia, Loris Malaguzzi, og stedet fungerer som et profesjonelt fellesskap gjennom de kommunale barnehagene. Dette er en barnehagepedagogikk med fokus på lek, kunst og utforskning. Framfor alt har man i Reggio Emilia alltid understreket at barnehagens viktigste oppgave i vår tid handler om å fordype demokratiet. Det handler om å gi barn håp for framtiden og tiltro til sine egne ideer om å kunne forandre verden.  En bærekraftig, estetisk og etisk pedagogikk, om man vil. 

Lek og utforsking av materialer, fenomener og måter å være i verden på, ses som dialoger der de hundre språk symboliserer uendelig mange uttrykksformer. Å gi rom og tid til undring, fordypning og skapende virksomhet bidrar til å utvikle mulighetene som finnes i det enkelte barn, og i det enkelte menneske. De hundre språk er en metafor som forsøker å fange en holdning til hvordan barn skaper og uttrykker kunnskap og kultur, og som forutsetter en lyttende pedagog.