Siden den tidligste bydannelsen fra om lag midten på 900-tallet, har Trondheim i hovedsak vært en treby. De eldste kjente bygningene på Nidarneset var enetasjes tømmerhus i laft, både i form av sjøbuer og bygårdsanlegg. Bygården kunne bestå av flere hus, som stue, loft, lager, fjøs og stall, men også verksteder, salgsboder, badstuer, herberger og annet. Gjennom middelalderen utvikler bygningstypologiene seg, men laftehusene utgjorde kjernen i den private bebyggelsen. Et fellestrekk var at disse tømmerhusene ikke hadde kledning, kanskje var de behandlet med tjære. 

På 1600- og 1700-tallet opplevde Trondheim stor vekst og økende rikdom, først og fremst som følge av bergverkene, tømmeret og fisket. De store handelshusene, med opphav fra sør i Danmark og nord i Tyskland, tok med seg impulser fra kontinentet. Gjennom perioden skjer det også store endringer i den trondhjemske byggeskikken. Tømmerhusene blir gradvis større, nå gjerne i to etasjer, både i laft og ulike typer bindingsverk. Glass var kostbart, men vinduene blir gradvis større. Takene får teglpanner i stedet for bord eller torv. Veggene blir panelt, og dekorelementene blir flere og endrer seg med impulsene utenfra. 

Når de første trehusene blir malt i Trondheim er ukjent, men utover 16- og 1700-tallet blir malte yttervegger stadig mer vanlig, først på de mest kostbare husene, gradvis også på de mindre og enklere bygningene. Men, upanelte tømmerhus var ikke uvanlig til langt ut på 1800-tallet. 

Det var ulike typer bindemiddel i de tidligste malingstypene; både fiskeoljer (tranmaling) og mel (komposisjonsmaling) var vanlig, sammen med linoljemaling, som var en dyrere maling. Naturlige pigmenter som oker, jernoksid, bensvart og brent umbra var mye brukt. Men, noen av pigmentene var spesielt dyre og dermed også et statussymbol, som blyhvitt, berlinerblått og kromoksidgrønt. Flere av de mest kostbare pigmentene var syntetisk fremstilt allerede fra tidlig 1800-tall.

Bebyggelsesstrukturen i byen utviklet seg videre, til det vi kan kalle “Trondheimsgården”. Her lå bolighuset mot gate, med inngang gjennom et portrom til et indre gårdsrom, der de ulike uthusene var plassert i en u-form rundt det åpne gårdsrommet. Først var maling forbeholdt bolighuset mot gate, og det var her man brukte de dyreste pigmentene. Mot gårdsrommet, og på uthusbygningene, var trolig oker og jernoksid viktige pigmenter. 

På våningshusene i Trondheim ble tradisjonen en flerdelt fargesetting. Ytterkledningen hadde egen farge, det samme hadde listverk og detaljer. Vinduene hadde helt frem til om lag 1920 nesten alltid en mørk tone, hvitt var forbeholdt de rikeste. I tillegg var det vanlig med en annen farge på dører og porter, så i praksis kan man snakke om en firedelt fargesetting, der fargene også skulle bidra til å bygge opp under de arkitektoniske elementene.  

Trondheim i kleber, kalk, stein og tegl

Selv om Trondheim først og fremst har vært en trehusby har murhus en lang tradisjon, både i form av stein- og teglkonstruksjoner. Særlig gjaldt dette kirkebyggene og bygninger knyttet til erkebiskop eller kongemakt. Vi vet at mange av de eldre murbygningene var hvitkalket, som et offersjikt (slitesjikt) for å hindre skader. 

Etter at det ble innført murtvang i Midtbyen og på Bakklandet på 1840-tallet, ble alle nye bygg oppført i mur, først og fremst i pusset tegl, men også i eksponert tegl. Det kan se ut til at det var lite bruk av kalkfarger i pussen. Dette gjaldt også den store fremveksten av murleiegårder etter at murtvangen ble utvidet til å gjelde hele byen i 1899. De såkalte “gråbeinsgårdene” var i hovedsak umalt, og det er ønskelig å beholde et bredt utvalg av disse. 

Både gjennom jugendperioden og nyklassisismen på 1920-tallet kan det se ut til at de aller fleste murgårder var umalt. Først etter 2. verdenskrig ble maling vanlig, og i dag er de eldste murgårdene kun unntaksvis umalt. I dag anbefales det diffusjonsåpne malinger, som kalk- eller silikatmalinger. De fleste eierne av disse gårdene ønsker maling, og byantikvaren har lagt stor vekt på dette.

Siden slutten av 1600-tallet kan man trygt si at Trondheim har vært en fargerik by, med et bredt spekter av farger, som har skiftet etter som motene har endret seg. Det er grunn til å tro at  det har vært brukt mye dempede jordfarger i Trondheim, men at detaljer og dører hadde farger med dyrere pigmenter. Særlig trehusbebyggelsen har hatt en tydelig fargegrammatikk, med en tre- eller firedelt fargesetting. 

Fargesetting i nyere tid

Særlig siden 1970-tallet har det blitt jobbet aktivt og systematisk med å fargesette byen, dels med utspring i datidens NTH (NTNU). Her må arbeidet til professor Arne E. Holm understrekes. Holm m.fl. fikk gjennomført mange fargeundersøkelser og lagde forslag til fargesetting av en rekke gårder i Midtbyen. Hans fargesetting av empirekvartalet i Munkegata fikk A. C. Houens pris i 1983. 

I motsetning til f.eks Røros, der man har jobbet med fargeundersøkelser i mange tiår, har vi likevel ikke det samme vitenskapelige grunnlaget for å si noe om den historiske fargebruken i Trondheim. Gjennom de siste snart 50 år har byantikvaren fargesatt mye i det historiske sentrum og i sentrale kulturmiljø. Her har det vært lagt vekt på bruk av jordfarger innenfor en tradisjonell komposisjon med 2-4 farger.

I de siste årene har NTNU på nytt tatt tak i byens fargesetting, med en systematisk kartlegging av eksisterende farger i bybildet. Det er dette som nå blir omtalt som “Trondheimspaletten”.  Arbeidet har vært viktig, også fordi det har gitt økt oppmerksomhet omkring betydningen av farger og fargebruk, både i historiske miljøer og på nybygg. Kartleggingen baserer seg på dagens fargetradisjoner i Trondheim.

Fra byantikvarens side har det vært ønskelig å opprettholde variasjon og unngå at hele gatestrekk blir hvite eller grå. Det å jobbe med historiske referanser, med tydelig artikulering av farger og fargekomposisjon, er også viktig, og de tradisjonelle dempede jordfargene står seg fremdeles godt i det kalde lyset, så langt mot nord.