3. Samspill mellom bebyggelse og landskap

3.1 Ivareta Trondheims topografiske særpreg og jevne bysilhuett

Byens viktigste landskapstrekk er høydedragene som omkranser byen, sjøkanten, elve- og bekkedalene, markaområdene og jordbrukslandskapet. Ny bebyggelse skal underordne seg dette. Høyhus må forstås og behandles som avvik fra denne klare karakteren. Vis særlig respekt for landskapsrommet og bysilhuetten rundt Midtbyen.

3.2 Ivareta siktlinjer og viktige landemerker

Vis respekt for viktige landemerker. Ivareta siktlinjer til disse, og til landskapet, elva og fjorden.

3.3 Utnytt sjøfrontens muligheter

Bearbeid sjøkanten på egnede steder for å gjøre den mer tilgjengelig og attraktiv. Prioritér arkitektur av høy kvalitet som styrker sjøfrontens offentlige karakter. Ivareta god sammenheng med bakenforliggende by.

3.4 Bruk stedets naturgitte forutsetninger som en ressurs

Spill på lag med landskapets premisser og utnytt mulighetene som finnes der. Unngå store landskapsinngrep.

3.5 La bebyggelsen følge terrenget og møte bakken

God terrengtilpasning reduserer behovet for fyllinger, skjæringer, sokler og støttemurer. Skala og volumoppbygging skal tilpasses terrenget, heller enn motsatt. Bebyggelse og innganger skal følge terrengnivået, slik at man kan fremme trinnfri adkomst og unngå ramper.

3.6 Planlegg for Trondheims vær- og årstidsvariasjoner

Form uterom for opphold og opplevelser i Trondheims klima, der areal har ulik verdi og funksjon gjennom året.

3.7 Vær bevisst på ulempene knyttet til parkeringskjellere

Unngå parkeringsanlegg som stikker opp som høye sokler i terrenget. Eventuelle nedkjøringsramper bør anlegges innenfor bygningsvolumet og helst på tomtas laveste punkt. P-kjellere er kostbare, lite klimavennlige og gir rigide rammer for byggets arkitektur og terrengtilpasning. Vurder alternative løsninger som mobilitetshus eller overflateparkering.