Det er godt å snakke med andre i samme situasjon

Annenhver uke møtes gruppa på Søbstad helsehus. De har det til felles at de har sine kjære enten på fast opphold eller på avlastning på helsehuset, og de er alle ektefeller til en mann eller kone som har en demensdiagnose.  

- Jeg føler meg mye friere når jeg treffer andre i samme situasjon, sier en av dem. De er glade for at tilbudet fins og opplever at de kan snakke åpent om utfordringene i gruppa. 

For det å leve med en som har demenssykdom kan by på mange utfordringer. Det kan være utfordringer med personlig hygiene, sinne og utagering, at personen med demens trekker seg unna sosiale situasjoner. Mange pårørende har også dårlig samvittighet, de er opptatt av hvordan de kan mestre hverdagen, og hvordan opprettholde egne aktiviteter. 

Når vi møter dem er det tredje gangen de treffes. Byråd for helse og omsorg Merethe Baustad Ranum er med for å høre hva pårørende er opptatt av, og hva de trenger. 

Samtaletilbudet ledes av vernepleier Eli Lyng ved Søbstad helsehus og Ingrid Haug Olsen, prosjektleder. (Haug Olsen er stand-in for representanten fra Ressurssenter for demens denne gangen.) Det viktigste med tilbudet er at pårørende skal ha et sted å dele sine erfaringer, og å få støtte fra andre som er i samme situasjon. Gruppelederne lytter, sørger for at alle kommer til ordet og kommer med råd og veiledning hvis det er behov for det. Det er fire møter i løpet av våren og fire til høsten.
 

“Nå skal jeg på hotell” 

De pårørende i gruppa har mye på hjertet. Mange tema kommer på bordet. De er blant annet opptatt av hvordan folk og spesielt helsepersonell møter deres kjære.  Det er vanskelig å forberede en person med demens på hva som skal skje. Derfor blir det som skjer i øyeblikket viktig. Hvordan han/hun blir møtt der og da. Det handler om å opprette god kontakt og skape gode følelser.  

-Når mannen min skal på avlastning pleier han å si at han skal på hotell, sier Inger Nervik og ler. 
-Å bli møtt med at “du skal inn på rom 104” fungerer dårlig. Da kan det fort låse seg, sier Leif Engen.  

Også prosjektleder Ingrid Haug Olsen understreker behovet for å få til gode overganger  og en god mottagelse. Derfor har de begynt å ringe opp de pårørende før ektefellen skal på opphold på helsehuset. Hensikten er å etablere kontakt, bli litt kjent og få rede på om det er spesielle ting de skal ta hensyn til.  

Høy terskel for å be om hjelp

Et annet tema i samtalen er hvordan kommunen kan komme inn med hjelp og støtte tidlig nok. De pårørende forteller at det er en høy terskel for å ta kontakt med hjelpeapparatet.  Det kan være både fordi de selv har dårlig samvittighet og at ektefellen ikke vil ta imot hjelp. Når avlastningstiltak først blir satt inn, kan pårørende være helt utslitt. 

-De pårørende er ikke sterke nok til å ta steget og få i gang hjelpetiltakene, sier en av dem. 

Leif Engen bekrefter dette. For ham blir dette møtet i samtaletilbudet veldig spesielt og kanskje det siste, fordi kona hans døde for noen dager siden. Han forteller at da han først tok kontakt med hjelpeapparatet gikk ting fort. Kona fikk plass på Søbstad helsehus. Det var først en avlastningsplass som ganske raskt ble gjort om til langtidsplass. 
-  Hun skulle inn på Søbstad i januar. Jeg grua meg, og jula ble ikke noe særlig. Jeg hadde mye dårlig samvittighet, og det nytta jo ikke å forberede henne på det som skulle skje. 

Leif Engen har satt stor pris på å møte de andre i gruppa.
-Her har jeg fått innspill på hvordan de andre har det i sin hjemmesituasjon, og jeg har opplevd at vi har støtta hverandre, sier han.  

Skape tillit 

-Selv om mange pårørende og personer med demens ikke ønsker hjelp i en tidlig fase, tror jeg vi har mye å hente på å skape tillit. Vi kan ha fokus på å etablere relasjoner, bli kjent med familien, og å finne ut hvilke aktiviteter/gjøremål vi kan gjøre sammen i en bli kjent-fase. Vi må være kreative, og tenke utradisjonelt, sier Ingrid Haug Olsen. 

Hun forteller om en pårørende som trengte noen som kunne erstatte henne, for eksempel ved at ansatte gikk på butikken og handlet sammen med mannen, og at de laget middag til hun kom hjem. Å tenke mer utradisjonelt tror jeg er fremtidens løsning, som vil fungere for mange, sier Ingrid Haug Olsen. 

Styrke tilbudet

Byråd for helse og omsorg Merethe Baustad Ranum roser tilbudet på Søbstad og sier at hjelp og støtte til pårørende vil bli enda viktigere i tiden som kommer. 

-Vi blir mange flere eldre om kort tid, og mange med demensdiagnose vil bo hjemme. Tilbudet til pårørende må derfor styrkes.

Det å være nærmeste pårørende til et menneske med demens kan være en følelsesmessig belastning. I tillegg vil mange omsorgsoppgaver falle på pårørende i det daglige. Mange pårørende må også forsake egne interesser og aktiviteter, og da må vi som kommune være på tilbudssiden og gi god støtte og avlastning til pårørende når de har behov for det, sier hun. 

Kommunens avlastningstilbud samles på Søbstad

Søbstad helsehus skal rives i 2028, og et nytt bygg skal stå ferdig i 2031. Når det nye bygget står ferdig, skal kommunens avlastningstilbud samles der.
-På det nye avlastningstilbudet skal vi være gode på støtte til pårørende med særlig tyngende omsorgsansvar. Ressurssenter for demens har lang erfaring med samtalegrupper, der pårørende møtes for å dele erfaringer, gi hverandre støtte og råd i en krevende hverdag. Ansatte på Søbstad skal øke sin kompetanse på pårørende, og da er dette samtaletilbudet en fin anledning til å lære og lytte til de pårørendes erfaringer, sier Haug Olsen.  

-Vi får tilbakemeldinger om at det er godt å snakke med andre i samme situasjon. Vi skal evaluere samtalegruppen når den er avslutta ut på høsten, men mye tyder på at det er behov for å fortsette, sier Haug Olsen. 

Les mer om hva som fins av støtte til pårørende, både i kommunen og utenfor.